Våren 2025 mottok Anders Lie Hagen masterstipend fra Norsk studentorganisasjon (NSO) for sitt masterprosjekt i statsvitenskap ved NTNU. Nå er oppgaven levert, og den gir ny innsikt i hvordan utviklingsavtaler fungerer som styringsverktøy i universitets- og høyskolesektoren.
Les mer om Anders sitt prosjekt i artikkelen han har skrevet nedenfor.
Utviklingsavtaler som styringsverktøy i UH-sektoren
I min masteroppgave i statsvitenskap ved NTNU har jeg undersøkt hvilke funksjoner såkalte utviklingsavtaler har for styringen ved norske UH-institusjoner. En utviklingsavtale er en flerårig avtale mellom Kunnskapsdepartementet (KD) og hver enkelt statlig høyskole og universitet. Avtalen konkretiserer mål og styringsparametere for en fireårsperiode, der hensikten er å utvikle både lærestedene og sektoren. Siden 2019 har avtalene vært et viktig verktøy i departementets styring, med mål om en helhetlig og forenklet styringspolitikk. Samtidig representerer avtalen en kompleks og diffus form for styring. Hva slags funksjon har disse avtalene egentlig for den interne styringen ved lærestedene?
Gjennom dokumentanalyse av høringssvar fra norske universiteter og intervjuer av informanter ved Universitetet i Oslo, undersøker oppgaven hvordan utviklingsavtaler tjener som styringsverktøy. Studien peker på noen roller, funksjoner og mekanismer som utviklingsavtaler fyller ved lærestedene. Målet med masterprosjektet har vært å bidra til den akademiske, så vel som den generelle debatten, om styring av samfunnets viktige kunnskapsinstitusjoner. Funnene viser at avtalene har en tvetydig og kontekstavhengig funksjon – med variasjon mellom organisatoriske nivåer og institusjoner.
På rektoratsnivå fungerer avtalen som et strategisk verktøy for å definere og forankre utviklingsambisjoner. Særlig når avtalens innhold harmonerer med lærestedets strategi, oppleves avtalen som et nyttig verktøy for å forene og forenkle målbildet i styringen. For ledere kan avtalen gi moment i utviklingsarbeidet, slik at underordnede enheter bedre utnytter lokalt handlingsrom. Avtalen gir også lærestedet mulighet til å få myndighetenes aksept for ønsket utvikling i et lengre tidsperspektiv enn det som vanligvis preger eierstyringen. Samtidig er det en risiko for at avtalens innhold blir en speiling av eksisterende prioriteringer, snarere enn en driver for endring. Den tette koblingen mellom utviklingsavtalen og lærestedenes egne planverk gjør at interne strategiske anliggender i økende grad inngår i en formalisert styringsrelasjon med departementet.
Fakultet og institutt har gjerne et betydelig handlingsrom i sin fortolkning av avtalen, der den overordnede innretningen gjør at avtalen fungerer mer konsoliderende enn transformerende. Autonomi på enhetene gir rom for selektiv etterlevelse, og avtalen kan i noen tilfeller oppleves som irrelevant eller symbolsk. For mange enheter vil forholdet til utviklingsavtalen først og fremst være et administrativt anliggende, der det handler om å knytte virksomhet som har skjedd til relevante aspekt i avtalen. Avtalen brukes sjelden eksplisitt i lokale beslutningsprosesser, men har gjerne en indirekte og mer latent funksjon. Utviklingsavtaler bidrar til å sette agenda, forme diskursen og styrke den kollektive bevisstheten om hvordan lokale enheter inngår i en institusjonell helhet.
Oppgaven kombinerer to teoretiske perspektiver fra nyinstitusjonell organisasjonsteori for å analysere utviklingsavtalenes funksjon som styringsverktøy. Teoriene brukes som konkurrerende forklaringsmodeller for å vurdere om utviklingsavtaler representerer et brudd eller en videreføring av eksisterende styringspraksis. Funnene peker mot at gjeldende utviklingsavtaler har en begrenset funksjon for intern styring ved lærestedene, men at de likevel kan påvirke hvordan styring og institusjonell autonomi blir forstått og praktisert.
Utviklingsavtalen kombinerer institusjonell autonomi med nye former for styring og ansvarliggjøring. Slik kan avtalene tilsløre skillet mellom lærestedenes og kunnskapsmyndighetens utviklingsønsker. På den ene siden kan utviklingsavtalen være et overordnet verktøy forankret i samfunnsmandatet generelt og vise utstrakt tillit til lærestedets egne strategiske prioriteringer. På den andre siden kan avtalen være mer detaljert og kontrollorientert, med sterkere forankring i politiske mål. Innholdet i avtalen står gjerne i en spenning mellom målbare krav og mer overordnede ambisjoner om kvalitet. Hvordan avtalen utformes og brukes vil derfor avgjøre hvilken styringslogikk den representerer – og hvilken rolle den får internt ved lærestedene.
For institusjonene er utfordringen snarere gapet mellom ambisjoner og tilgjengelige ressurser enn uenighet om målene i avtalen. Dette blir særlig tydelig når ambisiøse utviklingsavtaler skal realiseres innenfor strammere økonomiske rammer. Studien viser at utviklingsavtaler i liten grad brukes for å koordinere sektoren eller fremme arbeidsdeling. En mer strategisk bruk av utviklingsavtaler på systemnivå fra nasjonale myndigheter kan styrke avtalenes funksjon som styringsverktøy, men må balanseres mot lærestedenes behov for eierskap og autonomi.