Forslag til endringer i universitets- og høyskoleloven (studieavgift, advokatutgifter og klagesensur) (31.12 2025)

Norsk studentorganisasjon (NSO) takker for muligheten til å komme med innspill til endringer i universitet- og høyskoleloven. NSO representerer over 270 000 studenter ved norske høyere utdanningsinstitusjoner.

Studieavgift

NSO viser til vår tidligere høringsuttalelse i sak om studieavgift for studenter fra land utenfor EØS-området eller Sveits mm., dato innsendt til departementet 05.12.2022.

NSO mener fremdeles at egenbetalingen bryter med gratisprinsippet i høyere utdanning. NSO mener at studieavgiften har svekket Norges muligheter til å tiltrekke oss et bredt internasjonalt mangfold i akademia.

NSO ser med bekymring på egenbetalingens negative effekt på rekrutteringen av internasjonale studenter fra det globale sør. Vi mener i tillegg at innføringen også er svært uheldig for samtlige studenter med bakgrunn fra vanskelige sosioøkonomiske kår, utenfor EØS/Sveits-området.

NSO mener avgiften særlig rammer kvinner eller ulike minoriteters tilgang til internasjonal utveksling, i det som stadig blir en mer urolig verden. Egenbetaling på svært høye satser, siler ut de som har aller størst behov for en internasjonal utveksling og som ikke får støtte hjemmefra.

Til forslaget om endringer på kostnadsdekkende nivå:
NSO er sekundært positiv til høringsforslaget om å endre ordlyden “skal”,om kostnadsdekkende nivå.

NSO begrunner dette med utfordringene i beregningene av satsene. Indirekte drifts- og administrasjonskostnader som strøm og leie er eksempler på unødvendige kalkuleringer som studentene ikke bør belastes for, og som priser Norge ut.

NSO mener derfor at ordlyden i loven bør endres fra “skal” til “skal ikke kunne være mer enn kostnadsdekkende” i ny lovteksten om institusjonenes adgang til å kreve inn et kostnadsdekkende nivå.

Kommentar om prisforskjeller i studieavgifter:
NSO advarer mot de store prisforskjellene i avgiften mellom de nordiske og de kontinentale land. Nivåforskjellene kan ikke alene rettferdiggjøres med at Norge, Sverige eller Danmark er høykostland eller har særdeles god kvalitet i utdanningstilbudet.

Finland, som altså ikke praktiserer en kostnadsdekkende avgift, har eksempelvis en nedre minimumssats på 1500 euro per år. Østerrike har en nedre sats på 727 euro. Frankrike har grenser mellom 170 and 650 euro.

Generell kommentar om mulig pris-diskriminering:
Det er visse krav om likebehandling av offentlige skatte- og avgiftstrykk. Fra et forbrukerperspektiv er det blitt innført et nytt sett med utfordringer, når utdanning har gått fra å være et gratis velferdsgode for alle, over til å bli en “internasjonal handelsvare”.

Departementet legger til grunn at nivået på egenbetalingen skal beregnes lokalt, basert på økt fleksibilitet.

NSO er bekymret for at dette videre vil medføre til uklarhet og usikkerhet om prisnivåene. Vi frykter samtidig for utvikling av forskjellsbehandling eller tilstander av pris-diskriminering. Dette fordi studenter kan ende opp med å få ulikt avgiftsnivå, på tilsvarende like studieprogrammer. I tillegg vil interne forhold som institusjonenes egen økonomiske status og drift, påvirke hvem som lokalt har den reelle “friheten” til å kunne gi reduksjoner eller prisavslag.

Likebehandling i egenbetaling / avgifter (likebehandlingsprinsippet):
NSO savner en nærmere avklaring om departementets og institusjonenes rettslige ramme for gebyrberegningene. Vi mener studentene som betaler på avgiften har krav på å vite: 1) Hvilke oppgaver som inngår i beregningsgrunnlaget. 2) Oppgaver som delvis kan inngå i beregningsgrunnlaget. 3) Oppgaver som ikke kan inngå i beregningsgrunnlaget.

Høringen viser heller ikke til hva forslaget betyr for studentene som rammes eller hvordan medvirkning skal sikres. Slik høringsbrevet er lagt frem, gis det alt for vide rammer til departementet og institusjonene selv å vurdere nivået på egenbetalingen.
Kommentar om kalkulering av framtidig kompetansebehov:

I høringen trekkes det frem at prisnivået skal kunne justeres etter kompetansebehov i arbeidslivet. NSO lurer svært på hvordan dette skal kunne beregnes og viser til en mangelfull utredning. Vi fraråder en slik tilnærming, som vi ikke kjent med at noen andre europeiske land praktiserer.

Kalkyler vil da måtte ta utgangspunkt i en nå-situasjon i arbeidsmarkedet. Vi mener denne tilnærmingen vil skape et A- og B-lag mellom ulike studieretninger og yrkesgrupper. Det er imidlertid umulig å vite hvilken kompetanse arbeidsgivere trenger i fremtiden.

Ønske om ny offentlig nasjonal veileder:
NSO ber om at det gis et nytt oppdrag med å oppdatere en felles nasjonal veileder for beregning av avgiften/egenbetalingen, dersom det nå igjen skal gjøres endringer. Tolkninger og praktisering bør ikke overlates fritt gjennom styringsdialogen mellom departementet og institusjonene, som omtalt i høringen. Da har ikke offentligheten eller studentene innsyn i hvilke kostnader de faktisk betaler for og ikke.

Advokatutgifter

Formålet med forslaget om å innføre makstakordning for advokatutgifter er å redusere grunnløse klagesaker og gjøre det mindre attraktivt for advokater å føre saker som trolig får samme utfall i senere instanser. Likevel tar argumentasjonen i liten grad hensyn til studentenes behov. Forslaget vektlegger besparelser for Felles klagenemnd, domstolene og Regjeringsadvokaten, men overser de alvorlige rettssikkerhetsmessige konsekvensene for studenter med lav sosioøkonomisk bakgrunn eller andre som allerede møter barrierer i rettssystemet.

NSO er derfor svært kritiske til at reglene om dekning av advokatutgifter vurderes endret. Begrunnelsen bygger i stor grad på institusjonenes antagelser om at advokater tar på seg prosessdrevne saker og fakturerer flere timer enn nødvendig, samt at et senket makstak vil hindre advokater i å påta seg saker de ikke tror vil nå fram i retten. Dette samsvarer ikke med våre erfaringer. Det er lite sannsynlig at advokater tar saker de mener står i fare for å bli tapt, da dette kan svekke deres troverdighet. Vurderingen av nødvendig tidsbruk bør ligge hos advokaten, ikke utdanningsinstitusjonen.

Det pekes på at studentenes rettssikkerhet allerede er styrket gjennom studentombud og studentrepresentanter i klagenemndene. NSO har jobbet for at studentenes rettsikkerhet skal bli styrket i en årrekke, og de foregående eksemplene er vi svært glade for at har kommet på plass.
Likevel mener vi at en makstakordning vil svekke rettssikkerheten for studenter som ønsker å klage på vedtak. Økonomi må ikke avgjøre om en student kan forfølge en sak de opplever som urettmessig.

NSO er særlig bekymret for at studenter ikke vil få dekket nødvendige utgifter dersom departementet fastsetter en makstakordning. Allerede i dag risikerer studenter at institusjonen reduserer dekningen betydelig, slik at de må betale mellomlegget. Etter vårt syn bør kommunikasjonen mellom institusjonene og studentene styrkes for å unngå slike situasjoner, i stedet for at studentenes personlige økonomi skal belastes i strid med den lovpålagte rettssikkerheten de skal være garantert.

Klagesensur

NSO ønsker, i likhet med i innspillet til NOU 2020: 3 Ny lov om universiteter og høyskoler, å beholde blind klagesensur som sensurmetode. Samtidig ønsker NSO at det skal innføres åpen sensur som alternativ metode, og at studenten selv, i klageøyeblikket, skal kunne velge selv hvilken metode hen ønsker brukt i klagesensureringen av sin oppgavene.

Behovet for blind sensur er et resultat av at senurordningen ikke er god nok for norske studenter. Det er en trussel mot studentenes rettssikkerhet og en stor utfordring ved klageordningen at vi, år etter år, ser utallige eksempler på studenter som har klaget på karakteren og fått forbedret resultatet med mer enn to karakterer. Tallene fra Universitas, som er nevnt i høringen s. 19, viser tydelig at differensieringen mellom karakterer gitt under blind sensur øker dramatisk i sammenligning med karakterer gitt under åpen sensur. Det forteller oss at sensuren som i utgangspunktet ble gitt ofte verken er riktig ellet god nok. NSO mener at den beste måten å vurdere sensur objektivt og rettferdig er gjennom blind sensur.

Ved bruk at åpen sensur er NSO bekymret for at det, bevisst eller ubevisst, oppstår en lojalitet mellom sensoren som har vurdert den opprinnelige besvarelsen og sensoren som vurderer besvarelsen etter klage. Vi vet også at sensorene er under stort arbeids- og tidspress når de skal sensurere, og at tilgangen på tidligere sensur kan føre til mindre grundig arbeid ved klagesensur.

Samtidig ønsker NSO at det skal åpnes opp for at studenten selv skal kunne velge åpen sensur ved sin klage. Vi forstår at det for noen studenter kan være ønskelig å inkludere opprinnelig sensur og sin egen klage ved ny sensurering. NSO understreker at det skal være opp til studenten selv å velge sensurmetoden, ikke institusjonen.

Avslutningsvis ønsker NSO å rette departementets oppmerksomhet mot høringssvaret til Universitets- og høyskolerådet, og understreke vår uenighet med konklusjonene knyttet til advokatutgifter og blind sensur. Dette fordi NSO er representert i styret til UHR, som har vedtatt deres høringssvar.