NOU 2025:1 Felles ansvar, felles gevinst (01.07 2025)

Norsk Studentorganisasjon (NSO) takker for muligheten til å komme med innspill til NOU 2025:1 Felles ansvar, felles gevinst. NSO representerer over 270 000 studenter i høyere utdanning.

I NOU-en foreslår utvalget en rekke tiltak som retter seg mot styrking av kompetanseutvikling for arbeidslivet. Vi vil med dette innspillet først gi en overordnet kommentar, før vi svarer mer direkte på tiltakene som foreslås, sortert etter kapitlene i NOU-en.

OVERORDNET KOMMENTAR TIL NOU-EN
NSO mener at det er et stort behov for bedre tilbud om kompetanseutvikling for personer i arbeidslivet. Det er flere muligheter for å videreutvikle dagens systemer for utdanning, men vi erfarer at ulike aktører avventer satsninger i påvente av politiske signaler eller avgjørelser. Det er ikke en klart definert ansvarsfordeling rundt hvem som skal gjøre hva for å realisere de politiske målene i kompetansepolitikken.

Av disse grunner var NSO positive til at det ble nedsatt et Kompetansereformutvalg, men vi reagerte med flere på at utdanningssektoren ikke var representert i utvalget. Departementet forsvarte avgjørelsen med at utvalget først og fremst skulle se på samspillet mellom arbeidsgiver, arbeidstaker og myndighetene. Dette reflekteres også i utvalgets mandat.

Likevel står utdanningssektoren sentralt i NOU-en som utvalget nå har levert. På den ene siden, så er vi i NSO positive til at utvalget har valgt å se på hvordan utdanningstilbudene må tilpasses og endres, da UH-sektoren og fagskolene har en sentral rolle når det kommer til å svare på dagens utfordringer. På den andre siden, så viser tiltakslisten i NOU-en hvorfor det ville vært nyttig med representanter fra utdanningssektoren inn i utvalget. Tiltakene treffer i liten grad på utfordringsbildet, og utvalget viser tidvis en begrenset forståelse av UH-sektorens struktur.

En utfordring som preger flere av tiltakene som presenteres er at de rettes mot UH-sektoren generelt. Utvalget viser i liten grad forståelse for at ulike institusjoner har ulike ambisjoner og forutsetninger for å tilby kurs og utdanning som er rettet mot arbeidslivet. Generelt, så er høyskolene i dag mer påkoblet arbeidslivet, med mer praksisrettede utdanningstilbud, mens de eldre universitetene i større grad prioriterer disiplinfag, forskning og akademiske fagmiljø. Dette mangfoldet er norsk akademia tjent med, og det må også ivaretas i kompetansepolitikken. Videre legges det ikke opp til noen arbeidsdeling mellom fagskolesektoren og UH-sektoren, til tross for at fagskolesektorens styrke er nettopp at de raskere kan omstille seg til arbeidslivets behov. Når utvalget først skal gå inn i utdanningspolitikk, så burde tiltakene spille på de ulike styrkene som eksisterer blant aktørene i utdanningssektoren i dag.

Det er også skuffende at utvalget legger opp til en videre utvikling av kompetansepolitikken hvor først og fremst partene i arbeidslivet skal involveres. Det foreslås et nytt Kompetansepolitisk råd, hvor UHR og Fagskolerådet ikke skal være med. Dette nye rådet skal ha spesiell plass til å gi innspill til en ny Langtidsplan for livslang læring, og de skal kunne gi bestillinger til utredninger fra Kompetansebehovsutvalget. NSO mener at det vil svekke arbeidet dersom sektorene ikke er representert, og fraråder å holde UHR og fagskolerådet utenfor Kompetansepolitisk råd. Heller enn å presentere tiltak som stimulerer til mer dialog og samarbeid som vil tjene næringslivet, partene i arbeidslivet og utdanningssektoren, så legger utvalget opp til at deres organisasjoner skal få mer makt i utviklingen av kompetansepolitikken.

Av disse grunner, så kan NSO dessverre ikke støtte de fleste av tiltakene i NOU-en som retter seg mot høyere utdanning – dette til tross for at vi ser behovet for en kompetansereform. Vi vil i det følgende ta for oss de foreslåtte tiltakene som retter seg mot UH-sektoren, sortert etter kapittel.

GJENNOMGANG AV FORESLÅTTE TILTAK
Kapittel 13 – Styrket trepartssamarbeid om kompetansepolitikken
I kapittel 13 foreslår utvalget blant annet at Kompetansepolitisk råd kun skal bestå av partene i arbeidslivet, og at regjeringen skal igangsette arbeidet med en langtidsplan for livslang læring i samarbeid med partene i arbeidslivet. NSO er kritiske til begge tiltakene.

Om endringer i sammensetning av Kompetansepolitisk råd
Vi er avhengige av et tett samarbeid mellom utdanningssektoren, arbeidslivet og myndighetene hvis vi skal få etablert et bedre nasjonalt kompetansetilbud. Denne NOU-en viser at et organ som er sammensatt kun av aktører i trepartssamarbeidet vil mangle innsikt i utdanningssektoren, og at dette kan lede til tiltak som i liten grad treffer dagens utfordringer. På samme måte som at NSO mener at UH-sektoren må være i tett dialog med både næringslivet og partene i arbeidslivet for å forstå kompetansebehovene blant de som er i jobb, så må også arbeidslivet være i kontakt med

UH-sektoren for å forstå hva denne sektoren kan tilby. Nettopp derfor er det viktig at organer som Kompetansepolitisk råd består av både utdanningssektoren og partene i arbeidslivet.
Utvalget sier at endringene i Kompetansepolitisk råd vil lede til at rådet «… får en styrket rolle som kunnskapsleverandør for politikkutforming, med særlig vekt på å frembringe en omforent virkelighetsforståelse på kompetanseområdet.» NSO anerkjenner at utvalget erfarer at rådet ikke fungerer optimalt i dag, men hvis målet er at rådet skal frembringe en «omforent virkelighetsforståelse på kompetanseområdet», så fremstår det lite hensiktsmessig å gjøre dette gjennom å ekskludere UHR og Fagskolerådet fra videre deltakelse.

Om ny Langstidsplan for livslang læring
Utvalget anbefaler at det skal utvikles en egen langtidsplan for livslang læring, og at denne skal utvikles i samarbeid med Kompetansepolitisk råd. NSO tolker utvalget dithen at de da viser til rådet med den foreslåtte endrede sammensetningen, hvor utdanningssektoren ikke er involvert. NSO er enige med utvalget om at det er behov for langsiktige strategier for å tydeliggjøre regjeringens ambisjoner rundt kompetansepolitikk, men vi stiller spørsmål med om en langtidsplan, med 10-års horisont som skal revideres hvert fjerde år, er det beste formatet for å etablere en slik politikk.

NSO ser utfordringene rundt kompetansebehov i arbeidslivet i sammenheng med andre utviklingstrekk i samfunnet. Nye muligheter innen digitalisering gjør at fleksible utdanningstilbud blir enklere å tilby, hvilket kan gjøre det enklere å ta kurs og utdanning i hele landet. Utdanningstilbud som retter seg mot dem som er i arbeidslivet vil også kunne bidra til å gi en formell kompetanse til dem som ikke har fullført utdanninger på lavere nivå, og kan dermed ses på som en del av løsningen for å inkludere dem som har falt ut av utdanningsløpet, og sikre dem gode karriereløp.

Det var ikke en del av utvalgets mandat å se på inkludering av dem som faller utenfor arbeidslivet, men myndighetene må se inkludering og sosial mobilitet i sammenheng med all utdanningspolitikk. Så heller enn at det utvikles en egen langtidsplan for livslang læring, som først og fremst skal utvikles i samarbeid med partene i arbeidslivet, så bør regjeringen se politikk rundt kompetanseutvikling i arbeidet i sammenheng med politikk på andre områder i
kunnskapssektoren. For UH-sektoren spesifikt, så ser vi det som mer naturlig at politiske føringer for tilbud rettet mot arbeidslivet utdypes i Langtidsplanen for forskning og høyere utdanning.

NSO mener at:
•Utdanningssektoren må fortsatt være representert i Kompetansepolitisk råd.
•Regjeringen må tydelig kommunisere politiske ambisjoner og satsninger innen kompetansepolitikk, men det virker lite hensiktsmessig med en egen langtidsplan for livslang læring. Politikk rundt kompetanseutvikling i arbeidslivet må heller ses i sammenheng med andre utviklingstrekk i kunnskapssektoren – som digitalisering og muligheter for fleksible studietilbud, samt økende utenforskap blant unge – og inkluderes i strategier og planer tilknyttet disse.

Kapittel 14 – Mer kunnskapsbasert politikkutvikling og utforming av tiltak for kompetanseutvikling
I kapittel 14 foreslår utvalget en endring i Kompetansebehovsutvalgets mandat, og en styrking av forskning om kompetanseutvikling i arbeidslivet. NSO stiller spørsmål ved begge tiltakene.

Endringer i Kompetansebehovsutvalgets mandat
Utvalget forklarer at Kompetansebehovsutvalget har hatt vansker med å definere sin rolle, og foreslår at mandatet til utvalget snevres inn til å styrke rollen som kunnskapsleverandør for politikkutvikling. NSO har positive erfaringer med Kompetansebehovsutvalgets pågående arbeid, og ser dem som en nyttig aktør når det kommer til å forstå kompetansebehovene som vi står overfor.

NSO er ikke direkte negative til en endring i Kompetansebehovsutvalgets mandat, hvis dette også anses som nyttig av utvalget. Samtidig deler vi ikke Kompetansereformsutvalgets forståelse av at det mangler overordnet forskning og utredninger om fremtidens kompetansebehov. Vi vet hva behovene er – spørsmålene som er uavklart handler derimot om hvilke løsninger som er best for å kunne dekke behovene. Her er det bedre om Kompetansebehovsutvalget kan fokusere på avgrensede problemstillinger, slik de gjør i dag, heller enn å skulle levere overordnede analyser.

Som vi har påpekt tidligere, så mener vi at mer dialog og samarbeid mellom UH-sektoren, partene i arbeidslivet og næringslivet generelt er nøkkelen for å få etablert en felles forståelse av dagens utfordringer. En av oppgavene til Kompetansebehovsutvalget, utfra dagens mandat, er å «Legge til rette for og stimulere til åpen dialog og diskusjon om samfunnets kompetansebehov med ulike interessegrupper og i samfunnet for øvrig». NSO mener dette er en viktig oppgave som kanskje bør vektlegges i enda større grad av utvalget. Vi mener derfor at det er uheldig hvis mandatet endres slik at denne oppgaven ikke lenger skal være en del av utvalgets arbeid.

Styrking av forskning om kompetanseutvikling i arbeidslivet
NSO ser også verdien av mer forskning på kompetanseutvikling, men stiller likevel spørsmål med om det er dette som trengs i første omgang. Det er andre områder i kunnskapssektoren hvor vi ser et større behov for mer forskning og utredning. Som nevnt over, så er det NSOs erfaring at utfordringene i UH-sektoren tilknyttet å sette i gang initiativer rundt utdanningstilbud rettet mot arbeidslivet ikke handler om at det er for lite forskning og utredninger, men heller usikkerhet tilknyttet lønnsomheten og attraktiviteten til slike studier. Selv om en forskningssatsning kan lede til verdifull kunnskap, så kan slike satsninger også bidra til at man avventer å utvikle politikk og satsninger i påvente av resultater.

NSO er derimot positive til at regjeringen lyser ut midler til prosjekter relatert til kompetanseutvikling rettet mot arbeidslivet. UH-sektoren er ofte avhengig av midler for å gjennomføre satsninger og prosjekter, og utlysninger kan lede til at en rekke institusjoner og fagmiljø setter i gang prosesser som kan bygges videre på – også hvis prosjektet ikke får gjennomslag. Vi mener derimot at disse prosjektene må være av mer praktisk art, og må innebære samarbeid mellom arbeidslivet og UH-sektoren. En slik utlysning trenger ikke nødvendigvis å gå gjennom Forskningsrådet eller å tas fra Forskningsrådets bevilgninger.

NSO mener at:
• Kompetansebehovsutvalgets mandat bør ikke endres, med mindre utvalget selv anser det som nødvendig for å styrke deres arbeid. Det vil i så fall være viktig at en annen aktør får ansvar for å legge til rette for dialog og samarbeid rundt kompetansebehov.
• Det er press på forskningsmidlene i samfunnet, og vi deler ikke utvalgets vurdering om at forskning om kompetanseutvikling i arbeidslivet bør prioriteres. Regjeringen bør heller
utlyse midler som retter seg mot mer konkret utvikling av kompetansetilbud, hvor UH-sektoren og næringslivet samarbeider tett.

Kapittel 15 – Bedre informasjon og kobling mellom tilbud og etterspørsel
I kapittel 15 presenteres to tiltak som NSO ønsker å kommentere: utvikling av en digital kompetanseplattform, og oppfølging av tidligere studenter.
Utvikling av digital kompetanseplattform
NSO er positive til at det utvikles en plattform hvor det lett kan deles informasjon om kompetansetilbud. Vi mener det er naturlig at dette kobles opp mot utdanning.no, og eksisterende ressurser som er godt kjent i både utdanningssektoren og arbeidslivet.
Oppfølging av tidligere studenter
Utvalget oppfordrer utdanningsinstitusjonene til å følge opp tidligere studenter, med begrunnelse om at institusjonene skal oppdatere arbeidslivet om endringer i deres tilbud gjennom studentnettverkene. Vi ser fordeler og ulemper med en slik løsning.

NSO er positive til at institusjonene har alumni-nettverk, men ser at det varierer i stor grad hvor vidt disse følges opp, og hvor aktive nettverkene er. Dette avhenger både av institusjonens oppfølging og av utdanningens art, da noen tidligere studenter går ut i en definert profesjon, mens andre fortsetter i vidt forskjellige yrker. Dette betyr også at behovet for kompetansepåfyll vil variere mellom studenter og fagretninger. Det virker derfor lite hensiktsmessig å gi utdanningsinstitusjonene et generelt ansvar for å tilby tidligere studenter muligheter for videre opplæringstilbud, men det kan være et aktuelt tiltak for fagmiljø hvor studentgruppen går ut i yrker hvor kompetansebehovene vil være like.

NSO mener at:
• En digital kompetanseplattform bør bygges utfra eksisterende nettressurser, som utdanning.no.
• Det kan være aktuelt å signalisere en forventning om at utdanningsinstitusjonene skal utvikle kompetansetilbud utfra behovene til tidligere studenter innen enkelte fagretninger, men det virker lite hensiktsmessig å forvente at alle institusjoner skal gjøre dette på lik linje.

Kapittel 16 – Økonomiske støtteordninger for å fremme kompetanseutvikling
Kapittelet løfter frem ulike ordninger for å stimulere til at flere velger å sende ansatte eller selv ta utdanning i arbeidslivet.

NSO mener at gratisprinsippet skal gjelde for all utdanning i Norge. Dette inkluderer kortere kompetansetilbud, samt fagskolenes utdanningstilbud. I diskusjoner rundt finansiering, og hvem som skal dekke kostnaden, så vil NSO motsi seg alle tiltak som innebærer at utgiften faller på den enkelte student. Utover dette har vi ikke en klar mening om hvilke av de alternative støtteordningene som skisseres som bør prioriteres, med unntak av endringene som omhandler Lånekassen.

Utvalget er usikre på om det nye Kompetanselånet, som tilbys av Lånekassen, vil lede til en merkbar økning i antall personer som gjennomfører kompetansetilbud. NSO deler denne bekymringen, og mener at ordningen bør gjøres mer attraktiv, ved å inkludere samme stipendandel og lånevilkår som tilbys studenter generelt. Vi støtter også utvalgets forslag om å øke inntektsgrensen for omgjøring av lån til stipend, og mener at dette også bør gjøres for det generelle studielånet. Samtidig ser vi behovet for at studenter som kommer fra arbeidslivet vil ha fordel av en høyere inntektsgrense enn den gjennomsnittlige heltidsstudent, og vi vil kunne være positive til en særordning for denne gruppen, hvis dette foreslås.

Utvalget viser også til behovet for å øke lånerammen, men vi mener at dette behovet er ivaretatt med Lånekassens ordning for tilleggslån for personer over 30 år. Å øke lånerammen utover dette, vil lede til en betydelig gjeldsbyrde, som vi tviler på at arbeidstakere vil ønske å ta på seg.

Vi er derimot kritiske til utvalgets forslag om å opprette en egen Lånekasse for livslang læring, og forstår ikke utvalgets argumentasjon for hvorfor dette er nødvendig. Vi tror det vil lede til forvirring blant studenter, arbeidstakere og -givere, hvis det skal opprettes en egen Lånekasse som skal rette seg mot en spesiell gruppe. Vi ser det som et klart bedre alternativ å styrke og synliggjøre eksisterende ordninger.

NSO mener at:
• Gratisprinsippet skal gjelde for all utdanning, inkludert kompetansetilbud rettet mot personer i arbeidslivet.
• Personer i arbeidslivet må tilbys samme vilkår for lån som studenter generelt, men det kan åpnes for at ordninger rettet mot gruppen skal ha spesielt høy inntektsgrense for omgjøring av lån til stipend.

Kapittel 17 – Mer strukturert samarbeid om utvikling av fleksible kompetansetilbud
Kapittelet omhandler et av områdene hvor NSO mener at de største utfordringene ligger i samarbeidet mellom arbeidslivet og UH-sektoren. Uavklarte forhold mellom tilbud og etterspørsel er en av grunnene til at UH-sektoren ikke har investert mer i utvikling av kompetansetilbud rettet mot arbeidslivet. NSO støtter tiltakene som utvalget presenterer i kapittelet, men skulle ønske at utvalget gikk lengre i å se på mulighetene som finnes for videre samarbeid og dialog mellom sektorene.

Kapittel 18 – Flere arbeidslivsrelevante tilbud i høyere utdanning og høyere yrkesfaglig utdanning

I kapittel 18 foreslås flere endringer som skal øke tilgangen til arbeidslivsrelevante tilbud i høyere utdanning og høyere yrkesfaglig utdanning. Vi vil fokusere på tiltakene som omhandler UH-sektoren.

Om tydeligere forventninger i styringsdialog mellom KD og UH-institusjoner
Flertallet i utvalget foreslår en strammere styringsdialog, som de selv anerkjenner at vil gå utover institusjonenes autonomi og lede til omprioriteringer, uten at de reflekterer rundt konsekvensene av slike tiltak. Her viser utvalget igjen en begrenset forståelse av UH-sektoren og tiltakene de foreslår. NSO er enige med mindretallets særmerknad om at dagens forventninger til UH-sektoren allerede er tydelige, og at en videre tydeliggjøring vil ha lite effekt.

NSO mener derimot at det kan være nyttig med tett dialog mellom KD og UH-institusjonene rundt hvordan kompetansetilbud kan utvikles i sektoren, slik at departementet og politikerne har en god forståelse av sektorens behov når det kommer til videre satsning.

Om endringer i finansieringssystemet som insentiv for utvikling av formell videreutdanning
Utvalget foreslår å endre finansieringssystemet slik at institusjonene får økte økonomiske insentiver for å satse på videreutdanning. NSO mener at det er viktig at institusjonene tilbys forutsigbare økonomiske rammevilkår som muliggjør et bredt tilbud av ulike utdanningstyper, men mener samtidig at en endring i finansieringssystemet ikke må gå utover grunnutdanningene. Utfordringene rundt kompetansebehov handler ikke bare om behovet for kompetansepåfyll under arbeid, men også behovet for flere nyutdannede med relevant og solid kompetanse, som raskt kan gå inn i arbeidslivet. En omprioritering av grunnutdanninger til fordel for videreutdanninger vil kun forsterke kompetansebehovene på sikt.

Om kombinasjon av formell utdanning og ikke-formell opplæring
Utvalget foreslår at UH-sektoren tilbyr en kombinasjon av formell og ikke-formell utdanning i samme tilbud, for eksempel ved at det skal være valgfritt å gjennomføre eksamener, og at man kan skille mellom studenter som uteksamineres med studiepoeng og studenter som fullfører med kursbevis. Målet er at terskelen for å delta i videreutdanning skal senkes.

NSO ser flere utfordringer ved at alle som tar videreutdanning selv skal kunne velge om de ønsker å ta eksamen. Utvalget tar selv opp utfordringen rundt finansiering, da dagens system er strukturert rundt gjennomføring med studiepoeng. Utvalget tar derimot ikke opp den potensielle forvirringen som en slik endring vil skape i arbeidslivet, for hva skiller studenten som har tatt studiepoeng fra den som ikke har gjort det? Hvis de har fulgt samme undervisning, sitter de da på den samme kompetansen? Hvis man kun skal måle enkelte studenter på deres deltakelse, hvordan kan man da sikre at de sitter på tilsvarende kompetanse som de som har tatt eksamen? Andre spørsmål som ikke er avklart, er hvor vidt de to ulike typene utdanning må kreve ulike former for egenbetaling. Skal begge gruppene betale semesteravgift, og registreres som studenter, med alt det medfører av rettigheter og tilbud?

I tillegg til at tiltaket leder til en del uavklarte spørsmål, så er vi usikre på om tilbud om å ikke ta eksamen faktisk vil lede til at flere velger å ta videreutdanning. Utfra kartleggingen som utvalget selv gjør i NOU-en, så ser det ikke ut til at stress, uro eller andre forhold tilknyttet å ta eksamen er blant grunnene til at personer velger å ikke ta videreutdanning.

Oppsummert, så er NSO positive til at utdanningsinstitusjoner i større grad tilbyr ikke-formell opplæring, men vi ser utfordringer ved at alle videreutdanninger skal kunne være både formell og ikke-formell utdanning. Disse utfordringene svarer ikke utvalget på i sin utredning.

NSO mener at:
• En tydeligere forventning om satsning på videreutdanning i styringsdialogen mellom KD og institusjonene vil ha begrenset effekt og potensielt gå utover institusjonenes autonomi.
• Utdanningsinstitusjonene må tilbys forutsigbare økonomiske rammevilkår som muliggjør et bredt tilbud av ulike utdanningstyper, men endringer i finansieringssystemet skal ikke gå utover grunnutdanningene.
• Utdanningsinstitusjonene bør i større grad tilby ikke-formell kursing og opplæring, men videreutdanninger bør ikke være en kombinasjon av formell og ikke-formell opplæring.

Kapittel 19 - Bedre dokumentasjon og verdsetting av kompetanse i arbeidslivet
Kapittelet omhandler tiltak rettet mot vurdering og dokumentasjon av realkompetanse.

Det er et samfunnsproblem at stadig flere unge som faller utenfor utdanning og arbeidsliv, og regjeringen må se kompetansepolitikk i sammenheng med denne utfordringen. Aktuelle langsiktige tiltak, kan være en satsning på kurs og videreutdanninger som ikke krever tidligere høyere utdanning, men hvor realkompetanse vektlegges. Slike tiltak blir spesielt viktige når de ses i sammenheng med endringer i opptakssystemet som leder til en større vektlegging av karakterer fra videregående, og de nylig foreslåtte endringene i førstegangskvote og 23/5-regelen – tiltak som gjør det enklere å komme inn i høyere utdanning når man er ung, men som kan skape videre hindre for de som ønsker å ta høyere utdanning på et senere punkt i livet.

I denne konteksten, så er NSO enige i at det kan være behov for videre utredninger rundt realkompetansevurdering, men vi deler vurderingene fra Flagtvedt og Østbye (med flere) når det kommer til utfordringer rundt å etablere et system for realkompetansevurdering og behovet for endringer i opptaksforskriften. Vi vil spesielt støtte deres argument om at det er institusjonen som skal sette opptakskrav til sine studier, og at institusjonene derfor også bør ha ansvar for realkompetansevurdering der dette er aktuelt. Dette er nødvendig for å sikre at studentene har like  forutsetninger og forkunnskaper, og at de vil ha nytte av tilbudet som de søker på. Vi har ikke opplevd at det er et problem at institusjonene setter så strenge opptakskrav at videreutdanninger ikke blir fylt opp. Vi ser heller ikke noe behov for videre endring i lovverket, da mulighetene for slike realkompetansevurderinger allerede er tilstrekkelig forankret i opptaksforskriften.

NSO mener at:
• Det er utdanningsinstitusjonene som skal sette opptakskrav til sine studier, og dermed ha ansvar for realkompetansevurdering av søkere.
• Det er ikke behov for videre endringer av opptaksforskriften når det kommer til institusjonens muligheter til realkompetansevurdering.