Politisk dokument om praksis i høyere utdanning (LS5 25-26)

1.0 Innledning

 Dette dokumentet definerer NSOs politikk om praksis i høyere utdanning. Dokumentet tar ikke høyde for enkeltutdanninger, men er våre overordnede prinsipper for gjennomføring av praksis i utdanningene som helhet, og utfyllende for profesjonsrettet praksis. 

Praksis er en sentral del av mange utdanninger i høyere utdanning. For de fleste profesjonsutdanninger inngår det som en integrert og obligatorisk del av utdanningene, og for øvrige utdanninger kan praksis òg være et verdifullt læringsverktøy. God praksis bidrar til økt læringsutbytte, sterkere kobling mellom teori og praksis, og bedre forberedelse til arbeidslivet. Samtidig er praksis i dag preget av store forskjeller i tilgjengelighet, kvalitet, rammevilkår og studentrettigheter. 

2.0 Kvalitet og læringsutbytte i praksis

 Praksis skal være en integrert og faglig forankret del av studiet i profesjonsutdanningene, og der det er relevant bør disiplinutdanninger tilby muligheter for praksis og andre arbeidslivsrelevante arenaer.Det skal være tydelige læringsmål, aktiviteter og forventninger for hver praksisperiode, som skal oversendes til veileder i forkant av praksis. Læringsmålene skal evalueres systematisk, og studenter skal være trygge på at tilbakemeldinger blir fulgt opp videre av utdanningsinstitusjonen.

Det skal være en sammenheng mellom teori og praksis, som gjør at undervisere og veiledere må vise til praksisrelaterte situasjoner tilknyttet teori. Dette kan for eksempel gjøres ved å hente inn arbeidstakere inn i undervisningen, for å få en bedre forståelse av pensumlitteraturen. Praksisstedet, og særlig praksisveiledere måfå tilbud om kompetanseheving.

Studier som krever praksis skal tilby praksis av høy kvalitet så tidlig som mulig i studieløpet, og som hovedregel fra første studieår der dette er faglig forsvarlig. Dette legger til rette for kontinuerlig utvikling, og tydeliggjør tidlig hvilke forventninger som stilles i yrket etter endt utdanning. Slik sikres studentene et godt læringsutbytte, samt tilstrekkelig kompetanse og erfaring.

Det skal legges til rette for at studenter kan ivareta studenttillitsverv, tunge studentfrivillige verv og andre folkevalgte verv under praksisperioder, så langt det lar seg gjøre uten at det går på bekostning av kvaliteten på læringsutbyttet i praksis.

3.0 Økonomi og merutgifter i praksis

Praksis skal ikke være økonomisk belastende for studentene.Når studenter i dag har praksis som gjennomføres langt fra studiestedet, er det ikke gitt at utdanningsinstitusjonene dekker ekstrautgifter til livsopphold som studentene har, og det er variasjoner mellom utdanningsinstitusjonene. 

Flere profesjonsstudenter med lange praksisperioder sliter med å få endene til å møtes på grunn av begrenset kapasitet til å være på deltidsjobben, og blir også ofte oppfordret av undervisere og utdanningsinstitusjonen til å ta pause fra deltidsjobb under praksisperioden.

Derfor mener NSO at studenter med omfattende mengde obligatorisk praksis, på seks uker eller mer per studieår, skal ha muligheten til å søke om ekstra lån fra Lånekassen. Dette lånet skal tilpasses praksisomfanget og omgjøres til stipend ved godkjent praksisperiode, for å kompensere for tapt arbeidsinntekt. 

3.1 Praksis med lang reisevei 

I dag er det mange studenter som ikke får dekket hele reisekostnaden i løpet av praksisperioden. Mange er dessuten nødt til å finne midlertidig boplass. Det er ikke alltid man får nok støtte til å dekke både midlertidig og permanent bosted. Staten må derfor sikre at det finnes ordninger for å finansiere boplass og/eller reise for de med uforholdsmessig lang reisevei til praksissted ved obligatorisk praksis. Det må også sørges for at slike ordninger kan forskuddsbetales. 

Utdanningsinstitusjonene må sikre boliger i en rimelig standard til studentene i praksis gjennom eksempelvis samarbeid med kommunene i større grad, og/eller ha en avtale med samskipnadene om tilgjengeliggjøring av studentboliger.

3.2 Utstyr i praksis

Flere utdanninger med obligatorisk praksis krever at studenter selv kjøper inn utstyr som er nødvendig for å gjennomføre praksisperiodene, for eksempel arbeidstøy eller annet fagspesifikt materiell. Kostnadene varierer mellom utdanningene, men kan for mange studenter utgjøre en betydelig økonomisk belastning når utgiftene må dekkes av egen lomme. Dette kan bidra til å skape økonomiske barrierer for å gjennomføre utdanningen på lik linje med andre. Derfor mener NSO at utdanningsinstitusjonene skal tilby nødvendig utstyr som kreves i praksis. 

4.0 Praksisplasser

Mangel på praksisplasser utgjør en uforutsigbar studietid for de studentene det gjelder. Det må være et offentlig ansvar å sørge for tilstrekkelig praksiskapasitet til antall studieplasser som tilbys. Dette gjøres best gjennom samarbeid mellom utdanningssektoren og næringsliveteller det offentlige som tilbyr praksisplasser. Det offentlige og private tilbudet skal brukes for å få flest mulig ut i praksis. Nye og alternative praksisformer, som simulering, er gode måter å øve studenter på, men skal kun være et supplement i praksisopplæringen og ikke erstatte fysisk praksis.

Utdanningsinstitusjonene har ansvar for å sikre praksisplasser til studenter på utdanninger som krever praksis. Samtidig må departementet sørge for at det følger midler til flere praksisplasser når det opprettes flere studieplasser, slik at bedrifter, kommuner, fylkeskommuner og andre aktører legger til rette for å ta imot praksisstudenter. Det må legges opp til bedre samordning mellom utdanningsinstitusjonene i utdeling av praksisplasser, der de konkurrerer om de samme praksisstedene eller har studenter, som har behov for fleksibilitet ut ifra ulike livssituasjoner.

I dag er det store geografiske og institusjonelle forskjeller i praksis i like studieløp. Det kommer av manglende rammevilkår, som NSO ønsker å styrke. At studenter opplever betydelige kvalitetsforskjeller i enkelte utdanninger avhengig av hvor i landet de studerer, er uheldig. Det svekker muligheten for en helhetlig og likeverdig utdanning nasjonalt, og kan undergrave arbeidslivets tillit til høyere utdanning. Det er også forskjell i hvor mye tilrettelegging en student kan få fra en utdanningsinstitusjon til en annen, og det samme i praksisutplasseringene. Utdanningsinstitusjoneneog praksisplassene skal tilrettelegge på en måte som treffer studentenes behovfor de som har krav på det, uavhengig av hvilken del av landet du er student i. 

Det bør også være forutsigbarhet i tildelingen av praksisplasser. Utdanningsinstitusjonene bør legge vekt på likhet og rettferdighet, særlig i studier med flere praksisperioder, slik at ikke enkelte studenter gjentatte ganger får praksisplass med lang reisevei.Videre bør studentene få anledning til å gi uttrykk for ønsker om praksissted, og det skal legges opp til dialog med praksiskoordinator i forkant av tildelingen. Dette vil bidra til en mer hensiktsmessig fordeling av plassene, basert på studentenes ønsker, erfaringer og hvor de vil få størst faglig utbytte.

Studenter skal få beskjed om praksisplassering innen rimelig tid. Dersom praksisperioden krever at studenten må flytte, skal studenten få beskjed om dette senest to måneder før praksisperiodens oppstart. Det skal legges til rette for at studenter med obligatorisk praksis i utdanningsløpet får mulighet til å gjennomføre deler av praksisopplæringen i utlandet. 

5.0 Helse  

Sykdom som har oppstått under praksis skal ikke gi konsekvenser for fullføring av utdanningen. Det må etableres standardiserte retningslinjer knyttet til å ta igjen tapt praksis på bakgrunn av sykdomsforhold som har oppstått under studietiden. 

Studenter som er gravide eller ammer under praksisperioden skal få tilbud om nødvendig tilrettelegging i praksisperioden.

5.1 Psykisk helse

Utdanningsinstitusjonene skal sørge for at studenter har tilbud om psykisk veiledning eller oppfølging etter gjennomført praksis ved behov.Utdanningsinstitusjonene skal tilby undervisning om egenomsorg som tema inn i emner,for yrket studentene utdanner seg til å tre inn i.Studenter skal ikke bli pålagt å ta igjen timer brukt på psykisk helsehjelp gjennom kortere digitale konsultasjoner i løpet av praksisperioden, eller dersom det er forelagt gyldig dokumentasjon innenfor rimelighetens grenser. 

5.2 Fysisk helse 

Det bør foreligge en tydelig ansvarsavklaring mellom utdanningsinstitusjonen og praksisstedet når det gjelder håndtering av belastningsskader, arbeidsulykker og andre uforutsette hendelser. Utdanningsinstitusjonene skal sikre at studenter er forsikret. 

Før praksisperioden starter, skal både utdanningsinstitusjonen og praksisstedet informere studentene om hvilke rutiner og prosesser som gjelder dersom skader eller ulykker oppstår. Ved eventuelle hendelser under praksis er det viktig med god kommunikasjon og tett veiledning mellom utdanningsinstitusjonen og praksisstedet for å sikre god oppfølging av studenten. Dersom det oppstår behov for ytterligere støtte eller bistand, bør studentombudet tas i bruk.

Utdanningsinstitusjonene skal sørge for at studenter gis nødvendig opplæring i livreddende førstehjelp i forkant av praksisperioden. Opplæringen skal være tilpasset praksisfeltets risikobilde og sikre studentene kompetanse til å håndtere akutte situasjoner som kan oppstå i praksis.

Ansatte i helsevesenet, barnehager og skoler oppfordres til å vaksinere seg mot influensa for å beskytte både seg selv og sårbare grupper. Studenter i praksis står i mange tilfeller i samme risikosituasjon, men omfattes ikke av de samme tilbudene. Når Folkehelseinstituttet fremhever vaksinasjon som et viktig smitteverntiltak, fremstår det derfor inkonsekvent at studenter utelates. Studenter i praksis skal derfor få tilbud om gratis influensavaksine.

6.0 Studentrettigheter og arbeidsvilkår i praksis

Praksis er en integrert og obligatorisk del av de fleste profesjonsutdanninger, og skal være en trygg og læringsfremmende arena, ikke et rettstomt rom. Regelverket er ofte fragmentert og uoversiktlig. Praksisavtalene må derfor sikre studentenes rettigheter gjennom bedre veiledning eller regulering. Studenter i praksis har rettigheter, også når de ikke mottar lønn og ikke formelt regnes som arbeidstakere. Arbeidsmiljøloven slår tydelig fast at studenter som utfører arbeid som ledd i opplæring, skal ha de samme grunnleggende rettighetene til et fullt forsvarlig arbeidsmiljø som ordinære ansatte.

Praksis skal være læring, hvor man følger en veileder i sitt arbeid og får muligheten til å utføre de samme oppgavene under tilsyn av veileder. Praksis skal ikke brukes eller oppfattes som gratis arbeidskraft. Dersom det skjer, skal forholdene følges opp og nødvendige tiltak iverksettes for å sikre at praksisstedet ivaretar sitt ansvar som læringsarena. Ved gjentatte eller alvorlige brudd bør utdanningsinstitusjonen vurdere å trekke samarbeidet med praksisstedet.   

Det skal være klare rettigheter og plikter i praksis. Studiestedet har ansvar for at de essensielle rettighetene man har er belyst før studentene blir utplassert. Hvor lenge en student er forventet å være i praksis i perioden, skal fremkomme tydelig i rammedokumenter. Under ingen omstendigheter skal studenter bli pålagt å være i praksis lenger enn hva arbeidstidsbestemmelsene for det læringsarbeidet man utfører i praksis følger. Vaktlister/timeplan for praksis skal være tilgjengelig for studentene minimum to uker før praksis begynner, og studenter skal få mulighet til å spille inn sine ønsker i forkant. 

Studenter skal informeres så tidlig som mulig i praksisperioden dersom det oppstår risiko for ikke-bestått eller stryk, slik at det gis reel mulighet til å justere og forbedre egen praksis.

6.1 Rett til et forsvarlig og inkluderende arbeidsmiljø

Praksissteder har et klart ansvar for å verne at studenter ikke utsettes for uheldige fysiske eller psykososiale forhold, som trakassering, mobbing og diskriminering, og skal ikke utsettes for forhold som ansatte ikke ville akseptert. De har rett til å henvende seg til verneombud og andre arbeidsmiljøfunksjoner ved praksisstedet på lik linje med ansatte, og skal kunne delta i et læringsmiljøsom er trygt, inkluderende og helsefremmende.

For studenter som er avhengige av praksis for å fullføre utdanningen, kan manglende tilrettelegging, utrygge praksisarenaer og svake varslings- og oppfølgingssystemer føre til at studenter presses ut av studieløpet. Dette rammer ikke tilfeldig, men særlig studenter med funksjonsnedsettelser og studenter i kjønns- og maktutsatte posisjoner.Skal høyere utdanning være reelt tilgjengelig og likeverdig, må arbeidet mot diskriminering og trakassering styrkes både i undervisning og i praksis.

6.2 Varsling om kritikkverdige forhold

Utdanningsinstitusjonene har et selvstendig ansvar for at praksisopplæringen er forsvarlig. Dette inkluderer også et ansvar for oppfølging dersom studenter utsettes for rasisme, diskriminering, mobbing eller trakassering. Studenter i praksis har rett til å varsle om kritikkverdige forhold, både ved praksisstedet og ved utdanningsinstitusjonen, uten at det skal føre til sanksjoner. Likevel vet vi at mange studenter kvier seg for å si ifra, av frykt for konsekvenser for vurdering og progresjon. Det eksisterer et ujevnt maktforhold mellom studenter og veiledere i praksis eller ansatte ved utdanningsinstitusjoner, og det er viktig at dette ivaretas i behandlingen av eventuelle varslingssaker.

Dette understreker behovet for tydelige rettigheter, trygge varslingssystemer og reell oppfølging i praksisfeltet. Derfor mener NSO at det skal være gode rutiner for varsling og konfliktløsning for studenter som er i praksis, både ovenfor praksisveileder og medstudenter. Informasjon om rutiner og studentombudsordningen, skal være lett tilgjengelig og oversiktlig. I tillegg skal det arbeides systematisk med å bevisstgjøre studentene om dette gjennom hele studieløpet.

7.0 Veiledning 

Utdanningsinstitusjonene skal sammen med praksisstedene sikre at veiledere har tilstrekkelig tid og ressurser til å ivareta veiledningsansvaret. Alle praksisveiledere skal ha godkjent veilederkompetanse før de tar imot praksisstudenter. Det skal være et tilbud om å gi veilederhonorar eller kompensasjon til den enkelte veilederen etter gjennomført veilederutdanning, når de tar imot praksisstudenter. Det skal være klare retningslinjer fra utdanningsinstitusjonens side om hva som er forventet av studentene og veilederne før, under og etter praksisperioden. Kontaktpersonen fra utdanningsinstitusjonen skal sørge for kontaktpunktet mellom veileder og studentene før, under og etter praksis.

8.0 Skikkethetsvurdering

I flere utdanninger med praksis inngår løpende skikkethetsvurderinger som en sentral del av utdanningsløpet. Praksisperioden er ofte en viktig arena for å avdekke om en student er skikket for yrket, enten gjennom observasjoner fra medstudenter eller vurderinger fra praksisveiledere. 

Under praksisperioden skal vurderingen og formidling av vurderingen av studentens skikkethet foregå kontinuerlig. Om studenter får tilbakemeldinger tidlig i perioden, har man reelle muligheter til å rette seg og ta nytte av praksisperioden som en del av utdanningsløpet. Ved avslutningen av praksisperioden skal veileder vurdere om studenten har bestått praksis, og om studenten oppfyller kriteriene for skikkethet. Dette er et stort ansvar og en viktig oppgave på vegne av utdanningsinstitusjonene. For å sikre kvalitet og lik praksis i vurderingene skal alle praksisveiledere gjennomføre kurs i skikkethetsvurdering.

Det skal også utvikles felles retningslinjer for håndtering av skikkethetsmeldinger for undervisere, praksisveiledere og medstudenter i utdanninger som omfattes av krav om skikkethetsvurdering. Utdanningsinstitusjonene må samtidig sikre at studentene får tilstrekkelig informasjon om sine rettigheter i skikkethetssaker. Det bør være lav terskel for å melde tvil eller bekymring dersom det er mistanke om en students skikkethet, samtidig som prosessen må ivareta rettssikkerheten og hensynet til alle involverte parter gjennom utdanningsløpet. Skikkethetsvurdering skal ikke brukes som et pressmiddel eller disiplinerende.