Utdanningspolitisk plattform (2023)

 

Høyere utdanning er nødvendig for å sikre et velfungerende demokrati og samfunnsutvikling. Høyere utdanning bidrar til velferd, sosial mobilitet og verdiskapning, og er dermed en investering i fremtiden. 

 

Alle skal ha lik rett, mulighet og tilgang til høyere utdanning. Dette innebærer at alle skal ha tilgang til gratis offentlig høyere utdanning i Norge, også internasjonale studenter. Studentenes rettsikkerhet og rettigheter skal sikres gjennom et sterkt og tydelig lovverk.

 

Høyere utdanning skal være av høy kvalitet. Det innebærer å være forsknings- og utviklingsbasert, studentsentrert, arbeidslivsrelevant og internasjonalt orientert. En utdanning skal gi både formell kompetanse og dannelse. Studentmedvirkning og et sterkt studentdemokrati er forutsetninger for høy utdanningskvalitet.  

 

Høyere utdanning skal være likestilt, mangfoldig og inkluderende. Utdanningsinstitusjonene skal være universelt utformet, ha nulltoleranse for trakassering og diskriminering, rekruttere bredt, og aktivt forebygge frafall. En likestilt og mangfoldig studentmasse er viktig for utdanningskvaliteten og for å utjevne forskjeller. Utdanningsinstitusjonene skal tilrettelegge for at studentene opplever faglig og sosial tilhørighet til det akademiske fellesskapet. 

 

Akademisk frihet og ytringsfrihet er grunnleggende forutsetninger for å sikre høy utdanningskvalitet, samt samfunnets tillit til utdanningssystemet. Akademia skal ha høy toleranse for faglig uenighet og meningsbrytning. Akademia skal utfordre etablerte sannheter og maktstrukturer gjennom et kunnskapsbasert offentlig ordskifte.

 

Akademia har en sentral rolle i å finne løsninger på dagens og fremtidens utfordringer, og for å sikre et bærekraftig samfunn. Bærekraftig utvikling skal derfor ligge til grunn for all høyere utdanning. 

 

 

Alle skal ha lik rett, mulighet og tilgang til å søke seg inn i høyere utdanning. Høyere utdanningsinstitusjoner spiller en sentral rolle i å skape et likestilt og mangfoldig arbeids- og samfunnsliv. 

 

En viktig forutsetning for å starte på høyere utdanning er en grunnskole og en videregående opplæring som gir alle, uavhengig av bakgrunn, gode muligheter til å lykkes. Alle skal få muligheten til å kvalifisere seg til høyere utdanning gjennom et studieforberedende løp i den videregående skolen. Et studieforberedende løp skal gi elevene nødvendig opplæring som gjør de i stand til å mestre overgangen til høyere utdanning. 

 

For å bygge ned barrierer i overgangen mellom videregående opplæring og høyere utdanning, samt forebygge frafall og diskriminering, skal utdanningsinstitusjonene ha planer og ordninger for å ivareta studenter av ulik bakgrunn i starten av sin studietilværelse. Alle førstegangsstudenter skal få tilbud om en mentor, hvor intensjonen skal være å tilby lavterskel veiledning. 

 

Høyere utdanning er et middel for aktiv demokratisk deltakelse, og studentmassen burde derfor speile befolkningen som helhet. Da man legger grunnlaget for mangfold i høyere utdanning gjennom rekruttering, må utdanningsinstitusjonene rekruttere bredt til alle sine studieprogram. Egne tiltak for å rekruttere førstegenerasjonsstudenter og underrepresenterte samfunnsgrupper skal iverksettes.    

 

Rekruttering starter med formidling. Utdanningsinstitusjonene skal formidle hva som kreves av studentene underveis i studieløpet og forventet læringsutbytte gjennom kunnskap, ferdigheter og generell kompetanse. Navn på studieprogram og emnebeskrivelser skal reflektere det faglige innholdet. Informasjonen skal tilgjengeliggjøres gjennom nettsider, rådgivningstjeneste og institusjonsbesøk.

 

Systemisk ubalanse mellom kjønn skal svares med målrettede tiltak tilpasset de konkrete utfordringene ulike utdanninger har. Institusjonene skal rapportere om sitt arbeid med kjønnsbalanse, utredninger som er gjort og eventuelle tiltak. Studentene skal ha medvirkning i beslutning om tiltak. Dersom det er systemiske årsaker til ubalansen, som ligger utenfor institusjonenes kontroll, skal myndighetene iverksette tiltak.

 

Det er sammenheng mellom sosioøkonomisk bakgrunn og tilbøyeligheten til å fortsette studier på høyere nivå etter fullført bachelorgrad. Utdanningsinstitusjonene skal derfor jobbe for å øke mangfoldet i studentgruppen på master- og doktorgradsnivå.

 

Gjennom grunnskolen, den videregående opplæringen og voksenopplæringen skal alle ha tilgang til veiledning om studievalg og arbeidsliv. God veiledning før studiene er viktig i arbeidet mot sosioøkonomiske og kulturelle ulikheter i tilgangen til utdanning. Veiledere og rådgivere skal ha relevant og formell kompetanse. Lærere skal også ha kompetanse om hvordan utdanningssystemet og arbeidslivet fungerer, og hvilke karriereveier man kan velge.  

 

Alle skal kunne opparbeide seg kompetanse til å søke opptak til høyere utdanning i Norge, uavhengig av bakgrunn og livssituasjon. Opptakssystemet skal være rettferdig, transparent, forutsigbart og effektivt.

 

Krav for opptak skal normalt være generell studiekompetanse (GSK) som oppnås gjennom den videregående opplæringen (VGO). Det skal også være mulig å få GSK på alternative måter, så lenge kompetansekravene ivaretas. Det skal også være mulig med unntak fra GSK, slik at det kan benyttes andre krav der det er hensiktsmessig. Kvalifisering gjennom realkompetanse, fagbrev eller tilsvarende skal være mulig, gitt at det kan begrunnes i studiets egenart og krav til forkunnskaper.  

 

Det skal kunne settes spesielle opptakskrav på enkelte studier når innholdet i studiet tilsier at det er nødvendig. Slike krav skal reflektere studiets egenart og behov for forkunnskaper som kreves for å gjennomføre utdanningen. For utbredt bruk av spesielle opptakskrav bør unngås da det gjør opptakssystemet mindre transparent og forutsigbart.  

 

Om man ikke har kvalifisert seg for opptak gjennom VGO, enten fordi man mangler GSK eller ikke oppfyller spesielle opptakskrav, er det viktig å ha ordninger der man kan tilegne seg disse kvalifikasjonene. 

 

De som er kvalifiserte og ønsker å studere skal kunne komme raskt i gang med studiene. Samtidig skal systemet legge opp til at man skal få nye sjanser til å ta høyere utdanning.

 

Rangeringsregelverket skal innrettes slik at det er flere veier inn i høyere utdanning. Det skal være en standardisert hovedvei som gjelder for hovedandelen av studieplassene, og som baserer seg på karakterene fra VGO. Alle med vitnemål fra VGO skal kunne bruke hovedveien.  

 

Samtidig skal det være en alternativ vei inn i høyere utdanning. Denne veien skal tilrettelegge for de som søker nye sjanser og prøver å forbedre rangeringen sin. Alle som ønsker og er kvalifisert for opptak, skal kunne bruke den alternative veien.  

 

Positiv særbehandling kan benyttes for å sikre kjønnsbalanse i studier med dokumentert stor skjevfordeling. Hvert tilfelle skal utredes og hyppig evalueres. Vektlegging av enkeltfag skal kun telle dersom fagene er relevante for utdanningen.

 

2.4.3 Organisering    

Alle skal ha tilgang til informasjon om opptak til høyere utdanning. Det skal eksistere et sentralisert nasjonalt opptaksorgan, for opptak til både lavere og høyere grad. Det nasjonale opptaksorganet skal være ansvarlig for å tilgjengeliggjøre kvalitetssikret informasjon om opptaket, og sikre effektiv og lik behandling av søknader. Institusjonene er ansvarlige for å gi opptaksorganet riktig informasjon om sine studieprogram. Informasjonen skal gi et realistisk og oversiktlig bilde av studieprogrammet. 

 

Søkerne skal så tidlig som mulig få svar på søknad, slik at de får god tid til å forberede seg til studiestart.

 

3.0 Oppbygging og innhold i utdanningene 

 

Studieprogrammer i høyere utdanning skal ha en oppbygging og et innhold som sørger for forutsigbarhet for studentene. Studentene skal i løpet av sin studietid tilegne seg ferdigheter og kompetanser som strekker seg utover det faglige innholdet. 

 

Oppbygningen av studietilbud i Norge skal basere seg på standardene og retningslinjene bestemt i Bolognaprosessen og i European Higher Education Area (EHEA). Det norske utdanningssystemet skal utvikles og kontrolleres slik at det samsvarer med kvalifikasjonene til læringsutbytte i Nasjonalt kvalifikasjonsrammeverk for livslang læring (NKR). 

Gradssystemet skal være delt i nivåer som bygger på hverandre, i tråd med den europeiske gradsinndelingen med bachelor, master og doktorgrad. 

 

Alle studieprogrammer skal legge opp til normert studieprogresjon for heltidsstudenter på 60 studiepoeng per år. Deltidsstudenter kan ha redusert studieprogresjon. Institusjonene skal legge til rette for at studentene kan ta minimum 30 studiepoeng med valgfrie emner som del av sin grad. Alle studieprogrammer skal legge opp til at de frie studiepoengene kan samles i ett semester, for å legge til rette for mobilitet. 

 

Studieprogrammer skal ha en oppbygging og struktur som sørger for forutsigbarhet for studentene, med klart avgrensede rammer og definerte enheter. Enhver grad og ethvert emne skal formes med hensyn til studentenes forkunnskaper og progresjon, og det skal stilles gradvis økende krav til studentene etter hvert som de når høyere gradsnivå.

 

Alle studenter skal ha en utdanningsplan tilpasset deres studieløp. Utdanningsplaner er viktige virkemidler for gjennomføring, og for å skape tillit mellom studenten og utdanningsinstitusjonen. Planen skal inneholde bestemmelser om institusjonens og studentens ansvar og forpliktelser overfor hverandre. 

 

Emnebeskrivelser skal inneholde en detaljert beskrivelse av emnet, læringsutbytte, obligatoriske oppmøter, vurderingsform, samt krav og anbefalinger til pensum. Alle studier på samme nivå skal ha tilsvarende forventninger til omfang og forventet tidsbruk per studiepoeng. Det skal være mulig å ta opp emner. 

 

Alle institusjoner skal sikre at studenter får innsikt i institusjonenes virksomhet og organisering, hvordan et institusjonsdemokrati fungerer, og hvilke påvirkningsmuligheter de har over sitt eget utdanningsløp og studiehverdag.

 

Læremidler skal være tilgjengelig for alle studenter til en rimelig pris, og være til gratis utlån ved utdanningsinstitusjonen eller digitalt. Alle obligatoriske læremidler og nødvendig utstyr utover pensum skal gjøres tilgjengelig av institusjonen.

 

Pensum skal være av høy faglig kvalitet, og relevant for emnet. Pensum skal ivareta forskjellige tilnærminger til læring. Derfor skal institusjonene, forlagene og vitenskapelige ansatte legge til rette for digitalisering og innovasjon av pensum, samt utvikling og tilgjengeliggjøring av ulike formater innen fagbøker.

 

Undervisningsressurser som podcast, videoforelesninger og forelesninger skal være åpne og tilgjengelige for allmennheten. En bred tilgjengeliggjøring av utdanning skal ikke gå på bekostning av studentene som er tatt opp til studiet.

 

Norsk akademia skal være parallellspråklig. Med parallellspråklighet menes den bevisste bruken av flere språk side om side, og bør brukes i alle forsknings-, utdannings- og formidlingsarenaer. Det er ønskelig at akademia forblir flerspråklig, ved å bruke både engelsk og nasjonale språk. Dette er viktig for å sikre inkludering av mangfoldige stemmer og åpen kommunikasjonsflyt gjennom hele samfunnet. Norske utdanningsinstitusjoner har et særskilt ansvar for å vedlikeholde, benytte og utvikle norsk og samisk fagspråk.

 

Parallellspråklighet krever oppfølging, kompetanse og ressurser. Utdanningsinstitusjonene bør derfor ha språkpolitiske strategier og etablere støtteapparater som opparbeider og videreutvikler språkkompetanse for studenter og ansatte. 

 

Å være student er mer enn å tilegne seg spesifisert kompetanse innenfor et spesifikt fagområde. Utdanning skal også forberede studentene på å bli gode og fullverdige medlemmer av et demokratisk samfunn. 

 

Under studieløpet skal det legges til rette for at studentene kan utvikle grunnleggende ferdigheter og evnen til blant annet kritisk tenkning, kommunikasjon og samarbeid, selvrefleksjon, analytiske ferdigheter, tilpasning, problemløsning og andre mellommenneskelige ferdigheter. 

 

Alle studenter skal i løpet av en grad møte oppgaver og metoder hvor man får erfaring i å jobbe tverrfaglig. Institusjonene skal sikre at studenter tilegner seg blant annet helsekompetanse, bærekraftskompetanse, digital kompetanse og innovasjonskompetanse gjennom sine studieløp.

 

I utdanninger der studentene i utdanningsløpet eller yrkeslivet kommer i kontakt med sårbare og utsatte grupper skal institusjonene gjøre løpende skikkethetsvurderinger. Skikkethetsvurdering skal avdekke hvorvidt studenten er skikket for yrket. Dersom det er tvil om en student er skikket skal det gjøres særskilt skikkethetsvurdering, der studenten får god oppfølging og mulighet til å utvikle seg. Dersom skikkethetssak opprettes, skal studenten kunne få advokathjelp som dekkes av institusjonen. Studenter skal kunne klage på vedtak i skikkethetssaker til en nøytral klageinstans. 

 

 

Et godt læringsmiljø er en forutsetning for høy utdanningskvalitet, for å forebygge frafall, og for å skape en god studietid. Alle studenter har rett på et godt, inkluderende og trygt læringsmiljø, med sterkt vern i loven. Lovverket skal omfatte det fysiske, psykososiale, tilrettelagte, organisatoriske, digitale og pedagogiske læringsmiljøet.      

 

Det er institusjonene sitt ansvar å sikre et godt og inkluderende læringsmiljø. Dette oppnås gjennom gode fysiske fasiliteter, tilrettelagt informasjon, inkluderende mottaks- og mentorordninger, og gjennom tilrettelegging for et aktivt studiemiljø og en rik studentkultur. Institusjonene skal jobbe forebyggende for trakassering og diskriminering.  

 

Universell utforming er til nytte for alle studenter, og skal derfor være et prinsipp som gjennomsyrer hele læringsmiljøet. Alle utdanningsinstitusjonene skal derfor ha handlingsplaner for et godt læringsmiljø for studenter med funksjonsvariasjon og for universell utforming. Alle undervisere skal ha tilstrekkelig kompetanse for å sikre at undervisningen er universelt utformet.

 

Alle studenter med særskilte behov skal ha krav på tilrettelegging ut fra egen forutsetning. Varige behov for tilrettelegging skal ikke være nødvendig å dokumentere mer enn én gang.  Vedtak om tilrettelegging skal følge studenten gjennom hele utdanningsløpet. Studenter skal ha krav på samme tilrettelegging uavhengig av om de studerer i en annen kommune eller et annet land enn der de er folkeregistrert.

 

Studentene skal ikke oppleve det som en belastning å gi beskjed om sine behov. Det fordrer et godt samarbeid mellom institusjonen, kommunene, NAV og andre relevante aktører. Institusjonen har ansvar for at studentene enkelt kan finne informasjon om hvordan man ber om individuell tilrettelegging.

 

Studenter skal ha mulighet til å ta ubegrunnet permisjon i opptil to semestre.

 

Utdanningsinstitusjonene skal tilrettelegge utdanningsløpet på en måte som sørger for at alle studenter får rettferdig behandling. Institusjonene skal drive aktivt, målrettet og planmessig mangfolds- og likestillingsarbeid. Dette innebærer at institusjonene skal iverksette konkrete tiltak, definere mål for arbeidet og hvem som er ansvarlig, samt ha strategier for likestilling og mangfold. Dette arbeidet må rapporteres om, for å kunne bli brukt i videre arbeid for mangfold og likestilling på utdanningsinstitusjonen. 

 

Alle ansatte og ledelsen ved utdanningsinstitusjonene skal ha mangfoldskompetanse. Dette innebærer kunnskap om hva man kan gjøre for å legge til rette i utdanningssituasjonen.

 

Alle studenter skal ha rett på gode og trygge undervisnings- og læringsarealer, som legger til rette for gode og inkluderende læringsprosesser. Utdanningsinstitusjonene skal sikre at studentene har tilgang til arealer på campus for både faglige og ikke-faglige aktiviteter.

 

Det må fastsettes minstestandarder som gir studentene krav til gode og trygge fysiske betingelser for læringsareal, med et godt inneklima. Myndighetene er ansvarlige for at lovverk og planer for bygg og infrastruktur ikke er til hinder for å utvikle et godt læringsmiljø ved utdanningsinstitusjonene.  

 

Alle studenter skal ha døgnkontinuerlig tilgang på lesesaler, bibliotek og annet fagrelevant læringsareal.

 

Forutsigbare og tydelige strukturer er viktig for å sikre et godt læringsmiljø. Ansvaret for læringsmiljøet skal være fordelt mellom myndighetene og utdanningsinstitusjonene. Myndighetene er ansvarlige for lovverk, tilsyn, finansiering og større investeringer i bygg og infrastruktur. Det skal føres tilsyn med at kravene til læringsmiljø overholdes.

 

Institusjonene er ansvarlige for å utvikle og vedlikeholde læringsmiljøet, i samarbeid med studentene. Institusjonene skal ha egne handlingsplaner for læringsmiljø, og gjennomføre regelmessige interne studentevalueringer av læringsmiljøet. Institusjonene skal støtte og legge til rette for at studentene selv kan skape gode læringsmiljø. Alle institusjoner skal ha læringsmiljøutvalg, som skal rapportere jevnlig til styret. Utvalgene skal sikres et sterkt mandat som brukes aktivt.    

 

Trakassering og diskriminering skal ikke skje i høyere utdanning. Utdanningsinstitusjonene skal derfor ha enkle og lett tilgjengelige systemer der studentene kan varsle om uønskede hendelser, kritikkverdige forhold og avvik. Gjengjeldelse mot de som varsler skal være forbudt. Varsler skal behandles av en uavhengig tredjepart. Alle studenter og ansatte skal gjøres godt kjent med institusjonens retningslinjer for trygt læring- og arbeidsmiljø og varslingsrutinene.

 

Alle studenter skal ha lovfestet tilgang på et studentombud for å ivareta deres rettssikkerhet Studentombudet skal være en uavhengig aktør med juridisk kompetanse. 

 

Gjennom utdanningsinstitusjonen skal studentene være forsikret for skade, ulykke og uførhet i forbindelse med alle aktiviteter tilknyttet utdanningen. Dette gjelder også ved praksis og utenlandsopphold. Studenter skal inngå som en del av arbeidstakerbegrepet i yrkesskadeforsikringsloven.  

 

Digitale løsninger brukt til undervisning, veiledning og vurdering skal utformes og brukes på en måte som fremmer studentaktiv læring og god kommunikasjon. Institusjonene skal kontinuerlig videreutvikle det digitale læringsmiljøet i tråd med teknologiske og pedagogiske endringer. Det er viktig at både studenter og ansatte sikres tilstrekkelig digital kompetanse, slik at de kan bruke de digitale løsningene på en effektiv og hensiktsmessig måte.    

Undervisere i universitets- og høyskolesektoren må ha tydelige retningslinjer for å bruk av digitale læringsplattformer, så faglig innhold kommuniseres ut på en forutsigbar måte. Dette vil sikre at alle studenter har tilgang til relevant informasjon og at undervisningen kan gjennomføres effektivt.

 

Studentene skal ha tilgang på et personlig digitalt læringsmiljø som er tilpasset deres studiesituasjon og forutsetninger. Det digitale læringsmiljøet skal være enhetlig og sømløst, for å sikre en effektiv og enkel studiehverdag. 

 

Personopplysninger og informasjon om studentene skal deles på færrest mulig plattformer. Institusjonene skal sørge for at studentene er godt opplyst om hvilken informasjon de har om de og hvordan det brukes. Studentene skal aktivt samtykke til at informasjon om de innhentes og brukes, og skal til enhver tid ha mulighet til å trekke samtykke tilbake. 

 

 

Undervisning og vurdering i høyere utdanning skal være studentsentrert. Studentene skal gjennom studiene møte et mangfold av undervisnings- og vurderingsformer, utarbeidet og gjennomført med utgangspunkt i hva som gir best læring.

 

Undervisningsform og pensum skal velges ut fra pedagogiske og faglige hensyn, og sørge for at studentene gjennom studiene møter et mangfold av ulike undervisningsmetoder og arbeidsmåter.  

Undervisningen skal være universelt utformet, og studenter med behov for tilrettelagt lærings- og vurderingsformer skal ha tilgang til dette gjennom hele studieløpet.

 

En sentral del av undervisningen er de faglige og sosiale møteplassene som legger til rette for relasjonsbygging og dialog. Heltidsstudier skal derfor, som hovedregel, være fysisk, men digital undervisning kan være et godt supplement for å skape mer tilgjengelighet og fleksibilitet for studentene.

 

Alle undervisere skal ha pedagogisk og praktisk kompetanse i tråd med studentenes og fagets behov. Der det er relevant skal slik kompetanse likestilles med forskningskompetanse ved ansettelse, opprykk og tilbud om kompetanseutvikling.  

 

Pedagogisk merittering av undervisere er viktig for å bygge opp undervisningskompetanse ved utdanningsinstitusjonene. Ordningen med pedagogisk merittering skal videreutvikles og gis høyere status i akademia. Meritterte undervisere skal brukes aktivt som motivator for andre undervisere ved samme institusjon. 

 

Alle studenter skal få tilstrekkelig faglig veiledning av vitenskapelige ansatte gjennom hele studieløpet. Institusjonen skal tilby veiledningstjenester også utover det faglige, spesielt knyttet til blant annet studier og utveksling. 

 

Studentene skal møte vurderinger som objektivt vurderer deres kompetanse, ferdigheter og kunnskaper, som fremmer læring, og som er i tråd med fagets egenart. Studentene skal møte et mangfold av vurderingsformer gjennom studiene. 

 

Informasjon om vurderingenes form, omfang og tidspunkt skal være tilgjengelig før semesterstart. Studentene skal gjøres kjent med hva som kreves og forventes av dem gjennom semesteret. Underveis i vurderingene skal studentene sikres god teknisk og administrativ støtte, og faglærer skal være tilgjengelig for å besvare oppklarende spørsmål. 

 

Alle studenter har rett på rettferdig og upartisk sensurering av sine vurderinger. Studentene skal som hovedregel få sine vurderinger sensurert av faglig ansatte som ikke har hatt en direkte veiledende eller undervisende rolle overfor dem, med mindre vurderingssituasjonen tilsier at en slik underviser bør sensurere arbeidet. Det skal være to sensorer ved bruk av vurderingsformer som ikke er etterprøvbare og ved bedømmelse av bachelor- og masteroppgaver på 15 studiepoeng eller mer.

  

Karaktersetting skal være basert på et nasjonalt standardisert system med karakterene A-F, med mulighet for å bruke bestått/ikke bestått der det er viktig å vise til at et minstemål av kompetanse er nådd. Karakterer skal ikke normalfordeles. 

 

Det skal automatisk gis en begrunnelse for karakter, som fremmer læring og samsvarer med sensorveiledningen. Det skal utarbeides sensorveiledning til alle vurderinger, som tilgjengeliggjøres etter vurderingen er gjennomført.  

 

Studenter har rett til å klage på karakter. Ved klage kan studenter velge mellom å be om ny sensurering på samme grunnlag som opprinnelig sensur eller velge å framsette en klage der studenten begrunner bakgrunnen for klagen. Dersom studenten velger å framsette en klage med begrunnelse for sitt syn, skal klagen med begrunnelse sammen med den opprinnelige besvarelsen vurderes av nye sensorer. Hvis karakteren ved ny sensur avviker med to eller flere karakterer fra opprinnelig sensur, skal det foretas ytterligere en vurdering før endelig karakter fastsettes. Dersom studenten ønsker det, har studenten rett til å bli hørt og tale sin sak i en slik ytterligere vurdering.

 

Studenter som ikke står på eksamen, skal ha mulighet til å ta eksamen på nytt. Institusjonen skal tilby faglig veiledning til studenter som ikke står på eksamen.

 

For å sikre samfunnets tillit til utdanning og institusjonenes integritet, skal institusjonene ha gode rutiner og systemer for å forebygge og oppdage fusk. Studenter som er mistenkt for fusk skal sikres sterkt rettsvern, god oppfølging og rask behandling. En student mistenkt for fusk skal ikke holdes tilbake i studieløpet før saken er ferdigbehandlet. Institusjonen skal dekke studentens advokatutgifter i fuskesaker. 

 

Det skal eksistere felles nasjonale retningslinjer for institusjonenes behandling av fuskesaker, samt en felles forståelse av begrepet fusk.  

 

Mulige konsekvenser fra mildest til strengest for studenter som er tatt i fusk skal være: advarsel, annullering av eksamen eller midlertidig utestengelse i inntil ett år. Hvor studenten er i studieløpet skal vektlegges når alvorlighetsgraden på konsekvensen av fusk bestemmes.  

 

 

 

For å skape høy kvalitet i utdanningen, samt tillit til utdanningssystemet, er det avgjørende med kontinuerlig kvalitetsutvikling og -sikring. I kvalitetsarbeidet skal alle elementer ved utdanningene vurderes og ses i sammenheng, og studentene skal involveres i alle ledd. Nasjonale myndigheter, institusjonene, ansatte og studenter er alle likeverdige partnere i arbeidet med å skape høy kvalitet i utdanning. Studentenes tilbakemeldinger og medvirkning er en forutsetning for et godt kvalitetssystem. Studentene skal derfor sikres god opplæring i kvalitetsarbeidet og -systemene. For å skape tillit og transparens, skal det være full åpenhet om arbeidet med kvalitetsutvikling og -sikring på både nasjonalt- og institusjonsnivå.  

 

Utdanningsinstitusjonene skal ha ansvaret for kvaliteten i utdanningene de tilbyr. Institusjonenes arbeid med kvalitetsutvikling og -sikring skal være et kontinuerlig arbeid, der studentene involveres i alle ledd. Institusjonene skal ha gode og transparente systemer for intern kvalitetsutvikling og -sikring, som er forankret i hele organisasjonen. Samtidig er det viktig at det skapes en kvalitetskultur der studenter og ansatte både ønsker og oppmuntres til å delta i kvalitetsarbeidet på alle nivåer. Institusjonene skal sørge for å involvere eksterne samarbeidspartnere i kvalitetsarbeidet.      

 

Kvalitetsutvikling og -sikring skal skje på alle nivåer og i hele bredden av institusjonen. På både emne- og studieprogramnivå og i praksis, skal studentene ha muligheter til å evaluere og forme tilbudene de er tilknyttet. Alle studieprogrammer skal føres internt tilsyn med på periodisk basis. Tiltak og endringer som iverksettes som resultat av evalueringer eller tilsyn skal kommuniseres til studentene. 

 

De ansatte og studenter er viktige aktører i kvalitetsarbeidet. Institusjonene skal sikre at de ansatte og studenter har tydelige roller og ansvar i kvalitetssystemet, og at de har gode forutsetninger og kompetanse for å drive arbeidet fremover. De ansatte skal ha kjennskap til studentdemokratiet og rollen til studenttillitsvalgte.

 

Et faglig uavhengig organ skal ha ansvaret for å føre tilsyn med at utdanningsinstitusjonene har gode kvalitetssikringssystemer, for å sikre at de tilbyr utdanninger av høy kvalitet. Det uavhengige organet skal ha myndighet til å akkreditere studietilbud og institusjoner. 

 

Utdanningsinstitusjoner som oppfyller kvalitetskrav satt i lov og forskrift, skal tildeles akkrediteringsrett på enten institusjon eller programnivå. Institusjonsakkrediteringsrett skal utløse faglig fullmakt til å opprette og nedlegge studieprogram. 

 

Det er det faglige nivået på fagmiljøene og kvaliteten i utdanningene som skal avgjøre hvilke institusjoner vi har og hva slags utdanninger institusjonene kan tilby. Det skal ikke være politiske vurderinger som er utslagsgivende for hvilke institusjoner eller utdanninger som blir akkrediterte.  

Det faglige uavhengige kvalitetssikringsorganet skal bidra med innsikt, kompetanse og anbefalinger til det kvalitetsfremmende arbeidet ved utdanningsinstitusjonene.  

 

Norsk kvalitetssikringssystem skal være i tråd med Europeiske standarder og retningslinjer for kvalitetssikring i EHEA.

 

 

 

Forvaltningen og organiseringen av sektoren må bygge opp under akademias samfunnsansvar og muligheten til å være en premissleverandør i utviklingen av et stadig mer bærekraftig samfunn. Autonomien til institusjonene er svært viktig for å sikre fri forsking og utdanning av høy kvalitet.

 

 

Høyere utdanningsinstitusjoner har et sentralt oppdrag og viktig rolle i norsk samfunnsliv. De skal legge grunnlaget for kunnskapsproduksjon som står uavhengig av politisk styring og påvirkning. Derfor er det essensielt at utdanningsinstitusjonene har en høy grad av institusjonell autonomi.

Styring av de statlige institusjonene skal skje direkte mellom institusjonen og Kunnskapsdepartementet. Dette skal skje gjennom tildelingsbrev, utviklingsavtaler og finansieringssystemet. Utviklingsavtaler skal bidra til en mangfoldig sektor og styrke dialogen mellom departementet og institusjonene. 

 

Kvalitetsfremmende tiltak skal formidles fra Kunnskapsdepartementet til institusjonene gjennom tildelingsbrev og etatsstyringsmøter. Rammeplaner bør være mindre detaljstyrende, og mer overordnet. Dette for å sikre at institusjonene har autonomi til å utvikle sine utdanninger etter egne forutsetninger og samfunnets behov. 

 

Satsinger og utvikling i høyere utdanning krever samarbeid og samordning mellom fagmiljøer og institusjoner i hele landet. Dette er spesielt viktig for spredning av gode løsninger og tiltak. Nasjonale satsinger, støtteordninger og samarbeid er viktig for kvalitetsutvikling, og skal koordineres av sentrale myndigheter.

 

Forvaltningsorganer som jobber på oppdrag fra departementet, skal ha ansvar for spesialiserte arbeidsområder. Studentene skal sikres en høy grad av studentmedvirkning i både beslutningsdyktige og rådgivende prosesser og fora. 

 

Utdanningsinstitusjonene skal ha kollegial ledelse på alle nivå. Institusjonen skal selv bestemme om ledelsen blir valgt eller ansatt. Styrene skal ha en tredeling av makt mellom studenter, ansatte og eksterne representanter. Ingen gruppe skal ha flertall i styret alene og alle gruppene skal ha minst 20 prosent representasjon. Ekstern styreleder og eksterne styremedlemmer skal oppnevnes av Kunnskapsdepartementet etter forslag fra institusjonen. Styrene skal ha kjønnsbalanse. 

Utdanningsinstitusjonene skal arbeide formangfold i ledelsen ved institusjonen, samt legge vekt på mangfoldskompetanse som en viktig kvalifikasjon i rekruttering av ledere.

 

Institusjoner som er selvforvaltende skal ha ansvar for vedlikehold og oppdatering av eksisterende bygningsmasse, eiendom og infrastruktur. Selvforvaltende institusjoner skal ha autonomien til å utvikle egen bygningsmasse. Institusjonene skal strategisk utvikle sin bygningsmasse med den hensikt å sikre høy utdanningskvalitet, samt et godt lærings- og arbeidsmiljø. Det skal tilrettelegges for ekstrakostnadene ved selvforvaltende byggningsmasse i den årlige finansieringen til institusjonen.

 

Institusjoner som ikke er selforvaltende skal sikres effektive og forutsigbare systemer og rammer for investeringer, vedlikehold, tilpasning og drift av bygg gjennom Statsbygg. Statsbygg skal bidra til å sikre et godt lærings- og arbeidsmiljø, og skal gi institusjonene stor grad av autonomi i tilpasning og omstilling av bygningsmassen. 

 

All bygningsmasse, eiendom og infrastruktur skal være universelt utformet, og skal jevnlig vedlikeholdes og oppdateres i tråd med studentenes og ansattes behov.

 

Institusjonene skal hvert år føre og vise til et klimaregnskap med oversikt over hvilke utslipp deres campus og arealer har hatt det foregående året, og sette tiltak for å redusere klimaforavtrykket med mål om bærekraftig drift. Klima- og bærekraftsrapporteringen skal være tilgjengelig for offentligheten. Institusjonene og Statsbygg skal ha som mål om å ha campus som har nøytral eller positiv klimapåvirkning. 

 

Universiteter og høyskoler skal hovedsakelig finansieres av statlige midler, fordelt mellom en basisbevilgning og resultatbaserte bevilgninger. Det er styret ved den enkelte utdanningsinstitusjonen som er ansvarlig for å forvalte midlene på en måte som skaper høy kvalitet i alle ledd og balanserer de totale ressursene på en hensiktsmessig måte. Sektoren skal ha konkurranse- og samarbeidsarenaer, og det skal være insentiver for kvalitet og kvantitet. 

  

Sentralt for institusjonenes autonomi er et finansieringssystem med høy basisbevilgning, og som gir forutsigbare rammer. Basisbevilgningen skal være en stabil bevilgning til institusjonene som skal disponeres etter behov, og som skal sikre langsiktige kvalitetsfremmende tiltak. Basisbevilgningen skal være minimum 70 prosent av den statlige bevilgningen. Endringer i basisbevilgningen fra ett år til ett annet skal ikke være mindre enn økningen i konsumprisindeksen. 

 

Finansieringssystemet skal inneholde en egen bevilgning som belønner resultater. Resultatbaserte bevilgninger skal benyttes for å heve utdanningskvaliteten, redusere frafall og legge til rette for studentmobilitet i høyere utdanning. Innretningen av bevilgningen skal ikke lede til at institusjonene tar opp flere studenter enn de har studieplasser til. 

 

Det skal være ulike kostnadskategorier for å ta hensyn til variasjon i kostnader mellom utdanninger. Kostnadskategoriene skal speile de nødvendige kostnadene innen et fagområde og dekke både undervisning, oppfølging og veiledning. Institusjonene kan omdisponere midlene som er tildelt i en kategori til en annen, etter strategiske og faglige vurderinger. 

 

Studentdemokrati er en essensiell del av institusjonsdemokratiet for å sikre medvirkning og medbestemmelse i høyere utdanning, og utgjør en viktig del av kvalitetsarbeidet til utdanningsinstitusjonene. Et velfungerende studentdemokrati er avhengig av at studenter er kjent med institusjonens organisering og aktivitet, egne rettigheter og plikter samt rollen høyere utdanning har i et demokratisk samfunn. 

 

Ytringsklima og møtearenaer der studentene kan fronte, ta opp og diskutere saker med institusjonen er viktige forutsetninger for et velfungerende studentdemokrati. Studenter skal ha medbestemmelse og delta i formelle og uformelle organ og fora ved institusjonen.

 

For at de tillitsvalgte skal kunne gjøre arbeidet sitt på en god måte skal institusjonen legge til rette for viktige innsatsfaktorer, deriblant egnede kontorlokaler. Studentdemokratiene har behov for kontinuitetsbærende faktorer som sikrer organisatorisk stabilitet og kompetanseoverføring over lengre tid. Dette kan komme i form av ansattressurser som har administrativt oppfølgingsansvar av studentdemokratiet. Samtidig må institusjonen sikre midler og bistand til opplæring av nye tillitsvalgte.

 

Ansatte og tillitsvalgte i studentdemokratiene skal få rettferdig lønn/honorar.

Tillitsvalgte og studenter med store verv skal ikke oppleve obligatorisk undervisning eller  innleveringer som et hinder for å utføre sitt verv.

 

 

 

Dimensjonering handler om det totale omfanget av høyere utdanning. Det gjelder både hvilke utdanninger som tilbys og antall studieplasser. Dimensjoneringen skal ta hensyn til samfunnets behov for kompetanse, studentenes ønsker og den institusjonelle autonomien. Institusjonene må ha en faglig sammensetning som muliggjør og stimulerer til integrasjon mellom forskningsaktiviteten til institusjonen og utdanningstilbudet.

 

 8.1 Styring av dimensjonering

Det er myndighetene som har det overordnede ansvaret for å sørge for at samfunnet har tilgang på nødvendig kompetanse. Innenfor rammene satt av myndighetene, er det utdanningsinstitusjonene selv som skal ha ansvaret for utviklingen av egen studieportefølje, deriblant opprettelse og nedleggelse av studieprogrammer. Myndighetene kan styre dimensjoneringen ved å bevilge midler til opprettelse av nye studieprogrammer, samt ved å sette kandidatmåltall for enkelte utdanninger der det er spesielt viktig å sikre samfunnets behov. 

Dimensjoneringen skal baseres på helhetlige vurderinger av dagens og fremtidens kompetansebehov og studentenes etterspørsel etter utdanning. For å møte en usikker fremtid og sikre omstilling, må dimensjoneringen ivareta et mangfold av utdanningstilbud og fagfelt. Nedleggelse av studieprogrammer skal diskuteres med berørte fagmiljø og studentdemokrati.

 

Et fagmiljø består av vitenskapelig ansatte, teknisk ansatte og studenter, som jobber sammen med forskning, utdanning og innovasjon. Fagmiljøet tilknyttet studietilbudet skal ha en størrelse som står i forhold til antall studenter og studiets egenart, være stabilt over tid og ha en sammensetning som dekker de fag og emner som inngår i studietilbudet. Utvikling av fagmiljø skal baseres på vurdering av faglig kvalitet og langsiktige behov.

 

Det er viktig å ha et mangfold av fagmiljøer, og spesielt viktig å bevare de mindre og sårbare. Kunnskapsdepartementet kan tildele et nasjonalt ansvar for et fagområde til utdanningsinstitusjoner som virkemiddel for å verne spesifikke fagområder, eller som er essensielle for utvikling av kunnskapssamfunnet. 

 

Det skal være institusjonsmangfold i Norge. Institusjonene skal til sammen dekke landets utdanningsbehov, og det er derfor nødvendig med arbeidsdeling. Det er viktig at institusjonene selv tar strategiske veivalg basert på lokale prioriteringer, egenart og utfordringer, og for å bygge sin egen profil. Derfor må lovverk og styringsmekanismer innrettes for å legge til rette for et mangfold av utdanningsinstitusjoner.

 

Det skal være arbeidsdeling mellom høyere utdanning og høyere yrkesfaglig utdanning. Det skal eksistere ordninger for å sørge for at studietilbudene er komplementære og at det kan være faglig samarbeid der studier er overlappende. Fagskolene, universitetene og høyskolene kan inngå avtaler om godkjenning av utdanninger, og det skal være opp til hver enkelt institusjon å vurdere søkere som ønsker overgang.

 

 

 

All høyere utdanning, uavhengig av sted og format, skal være underlagt de samme kravene og lovverket, og skal være akkreditert Arbeid for å skape faglig og sosial tilhørighet, samt motvirke frafall skal ha høy prioritet i fleksible og desentraliserte utdanninger.  

 

9.1 Deltidsstudenter 

Alle som er oppmeldt til studier og betaler semesteravgift er å regne som studenter, og skal ha de rettighetene dette medfører. Deltidsstudenter skal derfor ha lik tilgang, rett og muligheter til studentfordeler som andre studenter.

 

Målet med fleksible studietilbud er å tilby høyere utdanning som kan følges uavhengig av bosted, livssituasjon og individets behov. Slike tilbud kan være fleksible på blant annet tid, sted, omfang og progresjon, og kan være både nett- og stedsbasert. 

 

Utdanningsinstitusjonene skal tilby utdanninger med innhold og omfang tilpasset samfunnets og studentenes egne behov. Kortere enheter eller enkeltemner og samling- og nettbasert utdanning er gode måter å tilby fleksible utdanningstilbud på.   

 

Studenter som studerer fleksibelt skal ha de samme rettighetene og tilgangen på høy kvalitet, godt læringsmiljø og gode velferdstilbud. 

 

For å tilgjengeliggjøre høyere utdanning bør studietilbud ha geografisk spredning. Uavhengig av lokasjon og størrelse skal høyere utdanning holde høy kvalitet og sikre studentene god faglig og sosial tilhørighet. Det forutsetter at studentene har tilgang til gode studiearealer- og tjenester, samt god oppfølging og veiledning ved sitt studiested. 

 

Økt desentralisering av utdanning skal ikke gå på bekostning av utdanningskvaliteten. Desentraliseringen forutsetter finansiering, og bør som hovedregel skje gjennom videreutvikling eller etablering av universitets- og høyskolecampus med gode fasiliteter og sterke fagmiljøer.. 

 

 

 

Livslang læring handler om at man aldri blir ferdig utlært. Mulighetene for kompetansepåfyll gjennom etter- og videreutdanning er nødvendig for at befolkningen skal kunne utnytte sitt potensiale og være aktive deltakere i arbeidslivet og samfunnet for øvrig. 

 

Utdanningsinstitusjonene har et viktig ansvar for å utvikle etter- og videreutdanningstilbud i samarbeid med arbeidslivet og øvrig samfunnsliv, og for å svare på samfunnets behov for kompetanse og omstilling.

 

For å møte samfunnets kompetansebehov i dag og i framtiden, er det viktig at det er enkelt med kompetanseheving og omskolering. I møte med det grønne skiftet skal alle studenter lære seg å bli omstillingsdyktige og ha kunnskaper, ferdigheter og holdninger for en bærekraftig utvikling. Ingen skal gå ut på dato, og det er viktig med fleksible tilbud av ulikt omfang for å tilrettelegge at man skal kunne gjennomføre kompetanseheving og lære hele livet.

 

Utdanningsinstitusjonene skal levere videreutdanningstilbud av høy kvalitet, som gir formell kompetanse og studiepoeng. Videreutdanningstilbudene skal kvalitetssikres, føres tilsyn med og være forsknings- eller erfaringsbasert, på lik linje med ordinære studieprogrammer. 

 

Enkeltemner og kortere enheter, som for eksempel modulbaserte minikvalifikasjoner, kan brukes for å dekke ønsker og behov for oppdatering og påfyll av kompetanse. Ordinære emner skal være åpne for videreutdanningsstudenter, dersom studentene tas opp på samme vilkår som programstudenter. Programstudenter skal alltid ha forrang. Kortere enheter skal synliggjøres på vitnemålet. Institusjoner kan kun gi studiepoeng for kurs og/eller emner de har det fulle faglige ansvaret for.

 

Utdanningsinstitusjonenes tilbud for å dekke etterspørselen etter videreutdanning skal ikke utfordre institusjonenes ressurser til ordinære studieprogram. Utviklingen og gjennomføringen av bachelorgrader og mastergrader skal legge et godt fundament for videre oppdatering av kompetanse.

  

Det skal ikke være enkeltindividet som betaler for etter- og videreutdanning tilbudt gjennom statlige universiteter og høyskoler, da vi som kunnskapssamfunn er helt avhengig av en arbeidsstyrke med oppdatert kompetanse. I de tilfeller der utdanningsinstitusjonene setter opp spesifikke kurs eller korte moduler rettet mot arbeidslivet skal kostnadene deles mellom arbeidsgiver og staten. 

 

Etter- og videreutdanningskurs og -emner som har samme innhold som ordinære studieprogrammer skal ikke kunne tilbys mot egenbetaling. Det må skilles mellom ordinære utdanningsløp og fleksible modulbaserte utdanningsløp, dersom de fleksible utdanningsløpene finansieres gjennom egenbetaling. 

 

Etter- og videreutdanningstilbud skal ikke kunne finansieres av studieplassfinansiering tildelt til studieplasser på ordinære studieprogram. 

 

 

 

En sentral forutsetning for utveksling av kunnskap, problemstillinger, erfaringer og data mellom akademia og arbeidsliv, er tett dialog mellom partene. Dette legger grunnlaget for at utdanningsinstitusjonene kan tilby studier som forbereder studentene på arbeidslivet etter endt utdanning. 

 

Arbeidslivsrelevans handler om at studentene skal gjøres i stand til å delta i dagens og fremtidens arbeidsliv, og at de skal være med på å utvikle det. Alle skal oppleve arenaer underveis i utdanningen hvor man kan tilegne seg arbeidslivsrelevante erfaringer gjennom både akademia og praksis. Institusjonen skal legge til rette for at studenter skal kunne forstå sine immaterielle rettigheter og verdier.

 

Institusjonene skal ta i bruk praksisnær undervisning der dette er hensiktsmessig, da dette er et viktig virkemiddel for arbeidslivsrelevans. Gjennom praksisnær undervisning skal studentene få muligheter til å løse problemstillinger hentet direkte fra arbeidslivet, samt møte yrkesaktive innen relevante bransjer og felt.

 

Praksis er et viktig verktøy for økt arbeidslivsrelevans, og kan være valgbart, integrert eller obligatorisk i studieløp. Med praksis menes en midlertidig utplassering av studenter, hvor man over en kortere tidsperiode får jobbe med relevante arbeidsoppgaver. Alle studenter skal få tilbud om å ta studiepoenggivende praksis i løpet av graden sin. Praksis skal være veiledet. De som veileder studenter i praksis skal inneha den veilederkompetansen og informasjonen om studentenes praksis som kreves for å sikre studenten en praksis av god kvalitet

 

Under et praksisopphold har institusjonen og praksisstedet delt ansvar for studentenes studiehverdag, faglige oppfølging, og opplæring i studentenes rettigheter og plikter under oppholdet. Praksisstedet skal kun benytte praksisstudenter til arbeidsoppgaver som er faglig relevant. Praksis skal være gratis, det vil si at utgifter knyttet til reise eller opphold i forbindelse med undervisning eller praksis skal dekkes av institusjonene.

 

Institusjonene skal selv sørge for at dette blir forskuddsbetalt. Studenter skal ikke være avhengig av sterk personlig økonomi for å kunne gjennomføre praksis. Informasjon og tildeling av praksisplass skal komme i god tid før praksisens oppstartsdato. Kvalitet i praksis skal sikres gjennom gode retningslinjer og evaluering av praksisoppholdet, og er institusjonens ansvar. Det må sikres at studenter i praksis ikke blir forsinket i studier grunnet feilaktig vurdering.

 

Samarbeid om faglig innhold og oppfølging av den enkelte student er viktig. Praksisstedets interesser skal ikke gå på bekostning av institusjonell autonomi, faglig frihet og akademisk ytringsfrihet. 

 

Studenter skal gjøres kjent med relevant forsknings- og innovasjonsaktivitet som blir utført på utdanningsinstitusjonen, og skal tilbys deltagelse i prosjekter der det er mulig. Utdanningsinstitusjonene skal legge til rette for at studentene har mulighet til å bli kjent med fagmiljøene og virksomheten ved å bli ansatt, for eksempel som forskningsmedarbeidere, studentassistenter eller i administrative stillinger. Studentene bidrar med nye og verdifulle perspektiver på organiseringen av virksomhetens aktiviteter, og disse vil komme godt til uttrykk ved at studentene tilknyttes utdanningsinstitusjonen som ansatte. Akademisk praksis bør også tilbys som egne emner.

 

Arbeidslivsrelevans og praksis er viktige virkemidler for å gjøre overgangen mellom utdanning og arbeidslivet enklere. Derfor er det viktig at utdanningsinstitusjonene i samarbeid med arbeidslivet legger til rette for mestring og omstillingsevne på et faglig og personlig nivå.

 

Alle studenter skal ha tilgang til karriereveiledning tilpasset deres studieløp og kompetanse. Institusjonene skal bevisstgjøre studentene på deres kompetanse, samt hvordan de kan bruke den etter endt utdanning. For å gjøre dette er det viktig at institusjonene har god oversikt over arbeidslivet og ulike karriereveier.

 

Studenter skal møte et arbeidsliv med rettferdige vilkår og som har bruk for en rekke kompetanser. Når ansatte med ulike bakgrunner og perspektiver samarbeider, øker både nyskapingen og trivselen. Derfor har arbeidslivet et ansvar for å sikre mangfold i samfunnet og bred rekruttering til yrker med store homogene miljø.

 

Lik utdanning skal som hovedregel gi utgangspunkt for lik lønn. Er forskjell i lønn stor, skal arbeidslivsaktørene aktivt bruke lønnspolitikk for å heve statusen for profesjoner som får lavere uttelling for utdanningen sin.